Jeg gikk inn gjennom kirkedøra, akkurat som alle de andre menneskene rundt meg. Det var mange. I det jeg kom innenfor kjente jeg kirkelukten slå mot meg, en rå, kald og støvete lukt som jeg egentlig ikke kunne fordra. Fordra var kanskje snilt sagt, jeg virkelig hatet den lukten. Den minte meg bare om folk som var døde, om begravelser, og endeløse timer med prestesnakk som virket helt meningsløst. Kirketjeneren som delte ut salmebøker overså meg totalt, så jeg fikk ingen bok. Vel, egentlig ville jeg nå faktisk ikke ha en heller da, en stor rød bok med masse sanger som jeg tolket på alle mulige måter inne i hodet mitt til jeg ble sprø. Nei, ingen salmebok på meg. Jeg satte meg ved siden av læreren min. Hun var der. Kledd i en grasiøs, svart kjole og med tårer som rant nedover de lyse kinnene. De salte tårene som kom fra de isblå øynene hennes. Jeg ville gi henne en klem, men det kunne jeg vel ikke, eller? Jeg måtte prøve. Hun så litt opp, nesten som om... Ja, nesten som om hun merket at jeg var der, i dette rommet, i dette øyeblikk.
Kirkeklokka begynte å kime et sted langt borte. Et par kritthvite duer lettet fra trappen utenfor kirkedøren, og med et sto alt klart for meg.
Jeg kunne se brevet hun knuget i hånden, skulle hun legge det ved gravstenen, ville jeg kunne lese det? Jeg undret. Ville jeg være i stand til å lese det, ta på det, føle noe rund de ordene som var skrevet der i det hele tatt?
Presten kom sakte gående nedover midtgangen. Den hvite kjole greia som jeg aldri husket hva het dinglet om beina. I det han stilte seg opp foran mengden og begynte å snakke reiste jeg meg.
Jeg gikk ut gjennom de doble kirkedørene mot den store gravlunden. «Langtidsparkering» sto det på et skilt plassert litt lenger nede i gata. Mange tok det som en fornærmelse, men det var jo egentlig bare et skilt som pekte mot den største av de to små parkeringsplassene, det var ingenting å ta sånn på vei for.
Det var en nydelig sommerdag, og kalenderen viste datoen 9. juli. Det var i dag jeg skulle blitt 15. 15 år som nå var over. Blåklokkene sto på rekke og rad oppover i gata, spedd i med noen små hvitveiser innimellom.
Gravfølget kom gående sakte ut. Først presten, så kisten, deretter familie og venner. Hele klassen var kommet, til og med de rosa barbiedukkene med bleket hår og brunkrem som alltid hadde klaget på meg. Nå var de lei seg, nå som alt egentlig var over! Jeg kunne skjenne sinne koke inne i meg, hva gjorde de her? De som aldri hadde brydd seg en døyt om jeg var levende eller død? Jeg trakk pusten dypt, og telte til 10. De skulle ikke få ødelegge den aller siste stunden jeg hadde igjen her på jorden, for jeg visste at så snart begravelsen var over, så måtte jeg hjem.
Folk var begynt å trekke mot bilene, men læreren min sto igjen. Hun hadde plukket en nydelig stor bukett av blomstene fra veikanten, og lagt dem ned over brevet sitt.
«Kjære Ellinor. Jeg vet du ikke hører meg nå, men jeg håper. Jeg håper at du har det bedre der du er nå, jeg vet du ikke fortjente dette.»
Det var alt hun klarte å si, før stemmen forsvant helt. Den forsvant helt mellom all hulkingen og hikstingen.
Jeg kjente et merkelig sug i hele kroppen. Jeg merket at jeg bare lettet opp fra gravlunden.
På tide å dra hjem.
Denne novellen ble skrevet i mars 2010, fant den når jeg gikk gjennom arkivet på PC'en.
~Nina
