16 Streker på veggen

(novelle)

Det var en mørk kveld i midten av januar, ikke så ulik alle andre. Snøen lå hvit på bakken ute, og store snøflak dalte ned fra himmelen. Alt som lyste opp stua rundt meg var et lite stearinlys som sto på bordet. Borte på veggen ved TV'en kunne jeg så vidt skimte 16 streker.

Det hele begynte den dagen vi kom hjem fra sykehuset, for seksten år siden. Mamma tok opp en tusj, og tegnet en liten strek 47 cm over gulvet.

«Dette er Cecilia, null år.» Sa hun med et slitent, men fornøyd ansiktsuttrykk. Tradisjonen fortsatte siden, og etter hver bursdag markerte hun høyden min på veggen.

Det banket på døren. Bankingen var spak og forsiktig, nesten som om noen var redd for å trenge seg på, være til bry.

For noen måneder siden var jeg og mamma hos legen, det var jeg som hadde legetime. Legen ble bekymret for mamma, han syntes hun så blek og sliten ut. Jeg bare følte at jeg måtte svare ham, selv om jeg virkelig ikke kunne fordra de brune, stirrende øynene hans, eller det sleipe tonefallet som alltid minnet meg om slanger.

«Mamma har vært sånn de siste månedene, men hun vil ikke gå til legen med det, sier hun ikke vil være til bry.» Det med å ikke ønske å være til bry, ikke være i veien, det ligger til familien. Men, jeg kunne ikke lenger stå og se på at mamma bare visnet bort i sitt eget liv, mens jeg levde mitt for fullt. Jeg kunne ikke lenger møte de mørke, tunge øynene når jeg kom inn døren hjemme, eller de slitne, subbende skrittene som fortalte at det var hun som var ute på kjøkkenet.

«Vel, nå som vi er her er det vel kanskje mulig å få tatt noen blodprøver?» Spurte mamma med en liten, forsiktig stemme. Blodprøver ble tatt, og vi kunne dra hjem igjen.

Det banket på døren igjen, litt kraftigere denne gangen.

Noen dager senere ble vi ringt opp av legekontoret, de hadde mottatt prøvesvarene, og ville ha mamma ned der så fort som mulig. Da hun kom hjem derfra, var hun stille i flere timer. Hun snakket mye med pappa alene, men sa ikke et ord til meg. Jeg syntes det var veldig urettferdig at jeg ikke fikk vite noe, for jeg skjønte at noe var galt.

Jeg tok de første skrittene ut mot gangen, ut mot døren som banket.

Mamma hadde fått kreft. Behandlingen ble startet, og mamma var alltid like sliten. Hun var ikke lenger den personen jeg følte jeg kjente så godt. Hun var ikke den personen jeg kunne snakke om gutter med, eller om ballet neste uke. Når jeg var hos henne var hun sjelden våken. Det endte med at jeg ikke gikk på ballet, og jeg ble heller ikke med venninnene mine hjem. Jeg ble mer og mer innesluttet ettersom tiden gikk, og mamma ble stadig sykere. Hvem kunne jeg snakke med? Ingen av venninnene mine forsto noen ting, de ville ikke vite av mamma. De ville etterhvert heller ikke vite av meg. Jeg ble bare en pest og plage, en som var annerledes. Jeg ble ikke lenger invitert til jentekveldene, og det var ingen som ville være med meg. Hvem ville vel være med en femtenåring som plutselig brydde seg om hva som hendte med andre rundt henne, ikke bare henne og vennene?

Det virket som om personen utenfor hadde gitt opp å banke.

For noen uker siden tok livet et vendepunkt. Jeg ble sittende igjen i gangen etter svømmingen, følte jeg bare trengte å sitte et sted alene og tenke. Da kom Amelie, norsklæreren min, ut fra garderoben. Vi ble sittende og prate om alt mellom himmel og jord. Hun skjønte det at jeg trengte å snakke litt om hva jeg følte og hvordan jeg hadde det, men hun skjønte også det at jeg i det hele tatt trengte noen å prate med om «normale» ting, slik som hvilken skole jeg skulle søke til neste år, hva jeg skulle i helgen, og hvordan det gikk med svømmingen. Etter den samtalen hadde jeg igjen noe å leve for. Alt i livet mitt dreide seg ikke lenger om mammas sykdom, plutselig var jeg også en person. Plutselig hadde jeg en jeg følte at jeg kjente, en jeg kunne stole på. Hun forsto det at det som var pedagogisk «rett» av henne å gjøre i en slik situasjon, kanskje ikke var det rette allikevel, for det er tross alt mennesker hun omgås.

Personen banket igjen, hadde visst ikke gitt opp helt allikevel.

Etter at jeg begynte å prate med Amelie, ble også mamma bedre. I løpet av dager ble hun så mye bedre at når jeg var hos henne, så kunne vi prate i timesvis. Hun var ikke lenger så sliten, var ikke lenger en som bare lå der og var syk, hun var mamma. I det mamma begynte å leve igjen, begynte jeg óg. Jeg ble igjen ei levende jente som kunne konsentrere seg om at NM i svømming nærmet seg med stormskritt, og at i år skulle jeg nå pallen.

Personen på døren virket utålmodig når vedkommende banket om igjen. Kunne det være mamma, som hadde glemt nøkkel? I så fall, så visste hun jo at jeg var hjemme, og at jeg kunne åpne for henne, da ville hun jo ikke gi opp? Og pappa har alltid vært flink til å glemme ting her og der. Kanskje de kom hjem? Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg på at mamma skulle komme hjem. Jeg ble enda mer sikker på at det var hun som sto bak døren, og bare ventet på en klem fra meg. Hun var blitt veldig bra de siste dagene, og i dag hadde pappa vært hos henne.

Sist gang jeg var hos henne var Amelie med meg. Hun og mamma hadde pratet en god del sammen mens jeg var på gangen. Jeg vet at de snakket om meg, det sa Amelie, men hun ville ikke si hva mamma hadde sagt.

Jeg var kommet helt frem til døren nå. Det banken i brystet mitt. Jeg kunne føle adrenalinet som fosset rundt i meg. Jeg var så glad! Mamma skulle komme hjem! Jeg skalv på hånden i det jeg la den på dørhåndtaket og åpnet døren med et rykk. Pappa sto der. Helt alene. Jeg kunne se det på ham. Gleden i meg var med et som sunket i jorden. Munnen min hadde låst seg halvåpen. En stor klump vokste til i halsen min, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg klarte ikke få frem en eneste lyd. Stillheten rundt ble til å ta og føle på. Nei! Bena sviktet. Verden rundt meg ble bare oppløst i vann og salt. Med et satt jeg på gulvet og så innover mot stua. Jeg kunne så vidt skimte 16 streker på veggen. Det ville aldri bli mer enn 16 streker, for den neste skulle vært tegnet i dag.

Skrevet i desember 2010. Postet; kun fordi jeg fikk lyst, det er litt gøy å gå gjennom arkivet på den gamle PC'en min, og på denne måten har jeg den i det minste lagret et sted.