3. desember

Heisan!
Dag tre av utfordringen, og jeg har overrasket kjæresten med en liten førjulsgave. Ettersom kjæresten spiste gaven før jeg fikk tatt bilde av den, og det ble ganske spontant har jeg dessverre ikke noe bilde av det...

Mens kjæresten var opptatt med å koke kakao hentet jeg en håndfull Lovehearts som jeg hadde plukket ut med forskjellig budskap på, og la dem i et hjerte på en hvit tallerken. Kanskje ikke verdens mest spennende gave, men det var vel ikke det hun ventet når hun kom bort og absolutt skulle se hva jeg holdt på med!

Den 26 dagen i takknemlighetsprosjektet kan jeg jo også legge ved! I dag er jeg takknemlig for overraskelser; overraskelsen av å se kjærestens sekk når jeg kom inn på rommet, overraskelsen over at kjæresten ikke bare skulle hjelpe meg litt med fysikken, men faktisk har sittet med meg i mange timer og gått gjennom ting.

Så, til kjæresten min; jeg er utrolig glad i deg, og utrolig takknemlig for alt du gjør! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom alt det pensumet på så kort tid uten deg!

~9na

2. desember og takknemlighet

Som jeg skrev i går, så har jeg jo også et desemberprosjekt gående med Nora, noe som fører til at jeg nå er aktiv på samme nivå som toppbloggerene. Forskjellen mellom oss er vel hovedsklig innholdet, om du ser bort i fra at du må gange lesertallet mitt med ca 1500 for å komme opp i nærheten av det de har.

I dag var min oppgave å synge en julesang til noen jeg var glad i, til vedkommende ba meg holde kjeft. Mission accomplished! Ine ble ikke veldig glad når jeg sang avgårde over skype over en lengre periode...


Men, så har jeg jo også litt igjen av takknemlighetsprosjektet mitt. I dag er jeg utrolig takknemlig for kjæresten min, som har gått gjennom en del fysikk med meg, noe som har ført til at jeg føler meg litt bedre rustet til eksamen på tirsdag.
Ikke bare det, men jeg er også veldig takknemlig for at jeg har fått meg en mentor på skriveglede.net, som gir meg veldig gode tilbakemeldinger på det jeg skriver!

Og, for å være flink blogger, så skal jeg til og med legge til ved et bilde i dag, bare fordi det visstnok er så utrolig kult...

Alle de andre dagene med takknemlighet

Vel, dag 15 skulle vært forrige torsdag. Selv om jeg ikke har skrevet noe, så har jeg allikevel vært veldig takknemlig!

15: Jeg var takknemlig for M, som satt og holdt meg i hånden helt til noen fikk muligheten til å kjøre meg til legevakta. Jeg var takknemlig for de to lærerene som fulgte meg til legevakta, og på røntgen. Så var jeg også utrolig takknemlig for en fantastisk kjæreste og en fantastisk mor, som kom og holdt meg med selskap. Og for de som ikke har fått det med seg, jeg forstuet foten på en dansevisning.

16: I dag var jeg takknemlig for at jeg ble invitert til møte med rektor angående det nye skolebygget som skal stå klart den 1. september. Det bygget kommer til å bli kjempeflott! For ikke å snakke om I, som hjalp meg hele dagen med skolesekken, også fulgte hun meg til og fra leiligheten etter at vi var med operaen i klassen. Det er det som er en hverdagshelt, sant?

17: Da var jeg utrolig takknemlig for at jeg var invitert til kjæresten min på middag, det ble koselig! Så slapp jeg å stavre rundt på krykkene så mye, jeg tok heller og akte meg opp og ned trappene, og hinket rundt.

18: Takknemlig for at kjæresten kjørte meg hjem, så jeg slapp å ta toget.

19: Nå er vi komt til mandag, og jeg var takknemlig for at jeg fikk møte så mange ålreite folk på TenSing. Generelt er jeg veldig takknemlig for å vøre med der.

20: Tirsdag var jeg takknemlig for mattekveld i leiligheten, noe som var koselig, og jeg fikk lest mye til eksamen.

21: Onsdag var jeg takknemlig for at vi var ferdige med å se film i historien, jeg er virkelig ikke glad i den type filmer. Så var jeg takknemlig for jobben, det er alltid så koselig å reise hjem på onsdager for å dra på jobb.

22: Torsdag hadde jeg matteeksamen. Da var jeg utrolig takknemlig for lokalet, av alle ting! På den veggen foran oss var det kun et langt vindu, og det ga hele rommet et kjempedeilig lys! Noe som gjorde at jeg fikk en veldig lett følelse i kroppen, og klarte å fokusere godt.

23: Fredag var jeg takknemlig for grønn te. I løpet av den kvelden med fysikklesing drakk jeg 1,5 liter te.

24: JULESTEMNING! I går var jeg utrolig takknemlig for at NRK sender "Pakten" i år, og for at jeg fikk se den. Jeg var også takknemlig for å ha fått mentor på skriveglede, en som er veldig flink til å gi tilbakemeldinger!

Såååå, da var jeg endelig ajour med denne takknemlighetsgreia, og det er ikke mer enn 6 ganger igjen! Jeg har merket hvor mye lettere det har blitt når jeg konstant gjør meg selv oppmerksom på det positive, og selv om jeg ikke ha rskrevet hver dag, så har det hatt en innvirkning på tankegangen min!

1. Desember

Heisan!

Long time, no see, men allikevel... Mye mindre tid enn det pleier å gå. Jeg og min venninne Nora har nemlig blitt enige om å utfordre oss selv litt nå i desember, og har som mål at vi skal poste minste et innlegg hver dag, om noen gitte temaer.

I dag tok Nora for seg et mål hun har hatt, jeg for min del, tar for meg hva jeg gleder meg aller mest til ved jula.

For det første, jeg gleder meg utrolig mye til å slappe av, å ha litt ro i kroppen. Gleder meg liksom til det å føle at jeg ikke trenger å bekymre meg foralt jeg burde ha gjort og som jeg ikke har fått tid til.

For det andre gleder jeg meg til julebakst. Dt som er litt trist er at jeg kanskje ikke får bake pepperkaker i år... Vel, jeg gleder meg allikevel til å spise dem på julaften!

Jeg gleder meg til formiddagen på julaften, tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen, det er tradisjon for meg.

Så gleder jeg meg generelt til ferie da, å få lov til å være litt hjemme. Selv om det er deilig å bo i leilighet, så er det veldig rart å ikke være hjemme så ofte lenger, savner jo å tilbringe litt tid med familien.

Så gleder jeg meg til å reise på leir i romjula, sammen med både kjæresten og lillebror, tror det blir kjempegøy.

Så gleder jeg meg til følelsen jeg få om jeg når målet jeg har satt meg for desember: skrive en historie i 24 biter, og legge ut en bit på skrivebua og/eller bloggen hver dag. (Del en kommer i eget innlegg)

Så, til neste gang, ha det bra!

Dag 15

Lalalalala.... Klarer du å gjette hva jeg er takknemlig for i dag?

I dag er jeg takknemlig for ballettundervisning... Jeg synes faktisk det er kjempegøy, selv om ikke alt er like gøy alltid er det veldig gøy å føle at man får til noe en gang i blandt. Sånn særlig når du føler at du virkelig blir sett, og får mye skryt, da føler du at du virkelig gjør fremgang.

Og så er jeg takknemlig for selskap, da, når man sitter og venter på skolebussen!

Dag 14

I dag er jeg takknemlig for den følelsen du får når du endelig er ferdig med husvasken, punktum.

Dag 13

Så satt jeg her da, over aulaen på det lille runde bordet hvor det omtrentlig bare er jeg og ei anna som sitter og jobber, de fleste andre setter seg vel i aulaen, eller på biblioteket.

Akkurat nå har jeg det jeg kaller for pusterom, noe jeg er utrolig takknemlig for. Det er en pause fra alt jeg føler jeg må gjøre, hvor jeg bare tar meg 10 minutter til å gjøre noe fordi jeg vil. Jeg kan puste lettet ut fordi jeg har enda en mindre innlevering og tenke på, og fordi jeg har en fantastisk norsklærer som har latt meg utsette stiloppgaven til jeg er ferdig med eksamnene.

Jeg føler meg rett og slett bra i dag, våken og opplagt, for ikke å snakke om at jeg faktisk klarer å fokusere på det jeg skal sånn nogenlunde. Nå gleder jeg meg til onsdag, og dansetimene, men også til i kveld, ettersom jeg både får være med på TenSing-øvelse, og jeg får tilbringe tid med kjæresten min etter det.

Egentlig er det litt deilig å føle at jeg har litt mindre å gjøre fremover, at jeg er over den værste kneika med skolearbeid for i høst, og at vi skal få tatt opp med kontaktlæreren min alt jeg har på hjertet.

Ja, jeg er takknemlig for et pusterom i hverdagen, litt tid til å bare slappe av.

Dag 12

Heisan!

I dag skal jeg være takknemlig for noe jeg tror de fleste er med meg på, nemlig søndagsfri! Det har vært utrolig deilig å få lov til å feire burrsdagen til kusina mi og lillebroren min uten dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort.
Da er det jo også deilig å kunne sette seg ned nå, og faktisk få unnagjort en del!

~9na

Dag 8, og litt til

Dag 8 skulle vel egentlig vært postet på onsdag, men dagene har gått litt i ett for meg. Men, selv om jeg ikke har hatt tid til å legge ut noe, betyr ikke det at jeg ikke har vært takknelig!

På onsdag var jeg utrolig takknemlig for at jeg har en fantastisk sjef, som gir meg fri i forbindelse med skoleforestilling.
Jeg var også (tro det eller ei) takknemlig for ballettundervisningen, jeg følte meg så blid etter den, følte jeg fikk til ting nogenlunde!

På torsdag var dag nummer 9 av dette prosjektet, og jeg var takknemlig for utrolig snille og tolerante lærere i Scenisk dans fordypning. Jeg var også takknemlig for at jeg har noen utrolig gode venner, som ble med meg hjem, og hjalp til med middagen og leste historie.

Dag 10 var i går, og jeg var takknemlig for... Taco! Og lykkerus. Torsdag kveld fikk jeg nemlig vite resultatene fra første runde i norsk informatikkolympiade, jeg ligger på delt andre plass på landsbasis, og det kom virkelig som lyn fra klar himmel.
For ikke å snakke om at visningen i scenisk dans fordypning egentlig gikk veldig bra for min egen del! Så absolutt ikke feilfritt, men ikke ille.

I dag er det dag nummer 11, og jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for søsken. Det å en gang i blandt kunne sette seg ned med brødrene mine å spille et spill, det er ganske koslig.

Dag 7

I dag er jeg veldig takknemlig. Men særlig er jeg takknemlig for tiden. Tiden som knytter folk sterkere sammen, og som faktisk leger sår, selv om den tar sin tid. Jeg er takknemlig for at jeg har tid til å leve, takknemlig for at jeg faktisk har litt tid jeg kan bruke sammen med de jeg holder aller mest av her i verden.

Jeg er takknemlig for at jeg og kjæresten nå har vært sammen i seks måneder, og jeg er ganske sikker på at det blir mange fler.

Jeg er takknemlig for den tida jeg er gitt her på jorda, og for tida jeg lever i.

Dag 6

Hva er jeg takknemlig for i dag?
I dag er jeg takknemlig for at jeg har så utrolig mye å være takknemlig for, at det er vanskelig å velge.

Jeg er takknemlig for kjæresten min, for skrivebua, for facebook, for gode venner, for engler som hjelper meg med skolearbeid, for grei hukommelse, for godt felleskap, og for trøstende ord.

 

Og for gamle påfuglbilder fra Gulskogen gård da, som jeg bare ikke har sett på.

Dag 5

I dag er det søndag, og jeg er takknemlig for felleskap! Har hatt en fin kveld med ei av de jeg bor med, fått vasket litt, og bare snakket.

Jeg er i gamle-bilder-modus for tiden, gammelt bilde fra ungdomsskolen (faktisk), som symboliserer felleskap.

Dag 4

I dag er jeg takknemlig for positiv energi! Ogfor arbeidsro, den følelsen du får når du endelig har levert inn den viktige store oppgaven i historie.

Legger ved det bildet, kun fordi det viser godt den følelsen.

Dag 3

I dag er jeg utrolig takknemlig for KRAFT prosjektet vi har på skolen.

Kultur
Resultater
Ansvar
Fokus
Tankekraft

Dette er et prosjekt som ene danselæreren på skolen leder, som går på at vi skal styre våre egne liv, hvor mye tanker kan påvirke oss, og hvor mye holdningene våre kan ha å si både for oss selv og andre.

I dette prosjektet har vi alle satt oss mål, og det skulle være et såkalt SMARTmål;

Spesifikt
Målbart
Attraktivt
Realistisk
Tidsfestet

Så er jo greia at vi skal jobbe med dette målet fremover, og etter jul skal vi ha den 3. forelesningen, da skal vi enten ha oppnådd målet vårt, eller om vi har et stort mål skal vi ha oppnådd et delmål.

Dag 2

Jeg er takknemlig i dag også jeg. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk delta på både Abelkonkurransen og Norsk Informatikkolympiade! Jeg er utrolig takknemlig for at lærerene lot meg få fri fra de timene.

Så er det bare å vente spent! I morgen klokka 17:00 er det meningen at fasiten fra 1. runde i Abelkonkurransen skal legges ut, og jeg har faktisk en god magefølelse!

Jeg er takknemlig for...

Ei venninne av meg har de siste dagene begynt med en greie på fb, hver dag i 30 dager skal hun poste hva hun er takknemlig for. Vel, det virker som noe jeg kunen hatt veldig godt av å gjøre nå, tror jeg har behov for det, i grunnen!
So, let's go!

Første dag; Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har det som i mine øyne er verdens beste kjæreste. Det er virkelig en som er der for meg konstant, og er det noen jeg virkelig vil tilbringe resten av livet mitt med, så er det henne.

Svane

Resultat fra KRIK Arena 2012.

Jeg har nå litt over 1500 bilder derifra, og like mange fra Island. Alle bildene må blas gjennom og sorteres, før jeg skal redigere en hel haug. Jeg har i alle fall nok å gjøre fremover!

16 Streker på veggen

(novelle)

Det var en mørk kveld i midten av januar, ikke så ulik alle andre. Snøen lå hvit på bakken ute, og store snøflak dalte ned fra himmelen. Alt som lyste opp stua rundt meg var et lite stearinlys som sto på bordet. Borte på veggen ved TV'en kunne jeg så vidt skimte 16 streker.

Det hele begynte den dagen vi kom hjem fra sykehuset, for seksten år siden. Mamma tok opp en tusj, og tegnet en liten strek 47 cm over gulvet.

«Dette er Cecilia, null år.» Sa hun med et slitent, men fornøyd ansiktsuttrykk. Tradisjonen fortsatte siden, og etter hver bursdag markerte hun høyden min på veggen.

Det banket på døren. Bankingen var spak og forsiktig, nesten som om noen var redd for å trenge seg på, være til bry.

For noen måneder siden var jeg og mamma hos legen, det var jeg som hadde legetime. Legen ble bekymret for mamma, han syntes hun så blek og sliten ut. Jeg bare følte at jeg måtte svare ham, selv om jeg virkelig ikke kunne fordra de brune, stirrende øynene hans, eller det sleipe tonefallet som alltid minnet meg om slanger.

«Mamma har vært sånn de siste månedene, men hun vil ikke gå til legen med det, sier hun ikke vil være til bry.» Det med å ikke ønske å være til bry, ikke være i veien, det ligger til familien. Men, jeg kunne ikke lenger stå og se på at mamma bare visnet bort i sitt eget liv, mens jeg levde mitt for fullt. Jeg kunne ikke lenger møte de mørke, tunge øynene når jeg kom inn døren hjemme, eller de slitne, subbende skrittene som fortalte at det var hun som var ute på kjøkkenet.

«Vel, nå som vi er her er det vel kanskje mulig å få tatt noen blodprøver?» Spurte mamma med en liten, forsiktig stemme. Blodprøver ble tatt, og vi kunne dra hjem igjen.

Det banket på døren igjen, litt kraftigere denne gangen.

Noen dager senere ble vi ringt opp av legekontoret, de hadde mottatt prøvesvarene, og ville ha mamma ned der så fort som mulig. Da hun kom hjem derfra, var hun stille i flere timer. Hun snakket mye med pappa alene, men sa ikke et ord til meg. Jeg syntes det var veldig urettferdig at jeg ikke fikk vite noe, for jeg skjønte at noe var galt.

Jeg tok de første skrittene ut mot gangen, ut mot døren som banket.

Mamma hadde fått kreft. Behandlingen ble startet, og mamma var alltid like sliten. Hun var ikke lenger den personen jeg følte jeg kjente så godt. Hun var ikke den personen jeg kunne snakke om gutter med, eller om ballet neste uke. Når jeg var hos henne var hun sjelden våken. Det endte med at jeg ikke gikk på ballet, og jeg ble heller ikke med venninnene mine hjem. Jeg ble mer og mer innesluttet ettersom tiden gikk, og mamma ble stadig sykere. Hvem kunne jeg snakke med? Ingen av venninnene mine forsto noen ting, de ville ikke vite av mamma. De ville etterhvert heller ikke vite av meg. Jeg ble bare en pest og plage, en som var annerledes. Jeg ble ikke lenger invitert til jentekveldene, og det var ingen som ville være med meg. Hvem ville vel være med en femtenåring som plutselig brydde seg om hva som hendte med andre rundt henne, ikke bare henne og vennene?

Det virket som om personen utenfor hadde gitt opp å banke.

For noen uker siden tok livet et vendepunkt. Jeg ble sittende igjen i gangen etter svømmingen, følte jeg bare trengte å sitte et sted alene og tenke. Da kom Amelie, norsklæreren min, ut fra garderoben. Vi ble sittende og prate om alt mellom himmel og jord. Hun skjønte det at jeg trengte å snakke litt om hva jeg følte og hvordan jeg hadde det, men hun skjønte også det at jeg i det hele tatt trengte noen å prate med om «normale» ting, slik som hvilken skole jeg skulle søke til neste år, hva jeg skulle i helgen, og hvordan det gikk med svømmingen. Etter den samtalen hadde jeg igjen noe å leve for. Alt i livet mitt dreide seg ikke lenger om mammas sykdom, plutselig var jeg også en person. Plutselig hadde jeg en jeg følte at jeg kjente, en jeg kunne stole på. Hun forsto det at det som var pedagogisk «rett» av henne å gjøre i en slik situasjon, kanskje ikke var det rette allikevel, for det er tross alt mennesker hun omgås.

Personen banket igjen, hadde visst ikke gitt opp helt allikevel.

Etter at jeg begynte å prate med Amelie, ble også mamma bedre. I løpet av dager ble hun så mye bedre at når jeg var hos henne, så kunne vi prate i timesvis. Hun var ikke lenger så sliten, var ikke lenger en som bare lå der og var syk, hun var mamma. I det mamma begynte å leve igjen, begynte jeg óg. Jeg ble igjen ei levende jente som kunne konsentrere seg om at NM i svømming nærmet seg med stormskritt, og at i år skulle jeg nå pallen.

Personen på døren virket utålmodig når vedkommende banket om igjen. Kunne det være mamma, som hadde glemt nøkkel? I så fall, så visste hun jo at jeg var hjemme, og at jeg kunne åpne for henne, da ville hun jo ikke gi opp? Og pappa har alltid vært flink til å glemme ting her og der. Kanskje de kom hjem? Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg på at mamma skulle komme hjem. Jeg ble enda mer sikker på at det var hun som sto bak døren, og bare ventet på en klem fra meg. Hun var blitt veldig bra de siste dagene, og i dag hadde pappa vært hos henne.

Sist gang jeg var hos henne var Amelie med meg. Hun og mamma hadde pratet en god del sammen mens jeg var på gangen. Jeg vet at de snakket om meg, det sa Amelie, men hun ville ikke si hva mamma hadde sagt.

Jeg var kommet helt frem til døren nå. Det banken i brystet mitt. Jeg kunne føle adrenalinet som fosset rundt i meg. Jeg var så glad! Mamma skulle komme hjem! Jeg skalv på hånden i det jeg la den på dørhåndtaket og åpnet døren med et rykk. Pappa sto der. Helt alene. Jeg kunne se det på ham. Gleden i meg var med et som sunket i jorden. Munnen min hadde låst seg halvåpen. En stor klump vokste til i halsen min, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg klarte ikke få frem en eneste lyd. Stillheten rundt ble til å ta og føle på. Nei! Bena sviktet. Verden rundt meg ble bare oppløst i vann og salt. Med et satt jeg på gulvet og så innover mot stua. Jeg kunne så vidt skimte 16 streker på veggen. Det ville aldri bli mer enn 16 streker, for den neste skulle vært tegnet i dag.

Skrevet i desember 2010. Postet; kun fordi jeg fikk lyst, det er litt gøy å gå gjennom arkivet på den gamle PC'en min, og på denne måten har jeg den i det minste lagret et sted.

10 - Borderlines

"Borderlines"

"Borders? No, I havent seen any borders, but I think they exist; in the mind of some people"
 ~ Thor Heierdal ~

Slik, da har jeg faktisk vært flink og postet ti bilder. Jeg har noen fine bilder fra noen Drammensturer også, men jeg lover ingenting, for det å laste opp bilder tar alt for lang tid i følge tålmodigheten min.

9 - "Smile"

"Smile"

"What sunshine is to flowers, smiles are to humanity." ~Unknown~

8 - Keep your head held high

"Keep your head held high"

7 - Through Everything

"Through Everything"

"I'll be there for you,
like you where here for me.
I'll be there for you
when the sky is falling."
~Nina~

6 - A new start

"A New Start"

"It's a new world, it's a new start, it's alive with the beating of young hearts. It's a new day it's a new plan, I've been waiting for you. Here I am." ~Bryan Adams~

Jeg klarer egentlig ikke bestemme meg for om jeg liker dette bildet best med eller uten farger... Hva synes du?

Og tenk, nå er jeg over halvveis med tidagers prosjektet allerede, syns jeg har vært flink så langt, jeg. Jeg mener, jeg har hatt bloggen i ca 15 mnd, og har nå klart 50 innlegg, det vil si at jeg gjennomsnittlig har postet 3-4 innlegg i måneden. Noen rosa hverdagsblogger tror jeg ikke jeg kan beskyldes for å være.

5 - Sleeping Beauty

"Sleeping Beauty"

Nå har jeg vært flink, jeg har jo faktisk klart meg halvveis allerede!

4 - Is this it?

"Is this it?"

Is this the end? Is this the beginning? What's the future, what will remain in the past? Is this it?

3 - Back to base

"Back to base"

Back to where we all started out, our biggest problem was the neighbour stepping on our castle. Sometimes, I feel like it's still the biggest problem.

2 - If I had wings

"If I had wings"
"Tonight I sent an angel to watch over you, but it came back. When I asked why, it told me that angels don't watch over other angels."
~Unknown

1 - Just curious

"Just curious"

Heisan! For å gjøre ting litt enklere for tålmodigheten min, så tenkte jeg jeg skulle prøve noe lurt noe. Fremover, i 10 dager fremover, skal jeg prøve å poste et bilde hver dag. På den måten får jeg i alle fall lagt ut bildene, uten å måtte vente en halv evighet på å få lastet opp alle.

En liten update

 

Heisan!
Jada, jeg lever fremdeles, så vidt! De siste ukene har vært litt hektisk i form av mye følelser på både godt og vondt, men nå ser det ut til at ting roer seg litt! Og vet du hva som er enda bedre enn det? Jeg fikk faktisk skikkelig lyst til å skrive noe her på bloggen!

Siden sist har jeg fått vite at det ikke blir skriftlig eksamen på meg i år, noe som i og for seg er veldig greit. Men, det betyr jo ikke at jeg ikke kan komme opp i noe muntlig.

 

Jeg har også tatt veldig mye bilder. Iselin har stått mye modell (Ja, jeg har skutt løs med kameraet, og virkelig kost meg), og mange av bildene ble virkelig ikke ille!

Anita har også vært så vennlig å stå modell, sammen med Anette.

Egentlig hadde jeg planer om at dette skulle bli et 'langt' innlegg med masse bilder, men dette tok lang tid. Derfor, dere får følge med fremover, så får jeg poste litt bilder etterhvert, når PC'en er mer samarbeidsvillig!

Og forresten, UKM Buskerud var kjempegøy! Jeg har så absolutt danset mye bedre, og ting gikk ikke helt bra, men det kunne vært værre. Etterhvert er det meningen at det skal komme en DVD i posten med alle 4 forestillingene, så jeg får se om jeg da poster videoen av meg. De som har meg på fb har jo allerede fått se den, men kvaliteten er ikke ekstremt god på den, pluss at jeg ikke har planer om å krangle med opplastningen av den nå.
Og om du lurte; nei, jeg kom ikke videre til landsmønstringen, så da blir jeg mest sannsynlig med på årets konfirmantleir i stedet!

~9na

Nerver

Er jeg sær om jeg har litt lyst til å skrike nå?

I morgen, klokken 18:00 begynner forestilling nummer 2 av 4 på Ringerike Kultursenter, hvor fylkesmønstringen i UKM avholdes i år. Jeg er fremdeles så smått i sjokk over at jeg i det hele tatt kom videre fra lokalmønstringen, og begynner nå å få små sommerfugler som danser rundt i magen. Jeg er skråsikker på at når jeg våkner i morgen tidlig kommer de til å økt såpass i hyperaktivitet at de burde hatt diagnosen ADHD.

Det er litt merkelig. Før, altså før jeg begynte på videregående blir vel riktig å si, var jeg nesten aldri nervøs. Første gangen jeg for alvor var skikkelig nervøs var opptaksprøven, for så muntlig eksamen noen dager senere. Så roet det seg, jeg sto foran omtrent 1000 mennesker på KRIK Arena i sommer, og delte et bibelvers noen en gang delte med meg ('La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet troskap og renhet.' 1. Tim 4:12).

Så, jeg begynner å bli rimelig nervøs for morgendagen nå, tanker om at jeg ikke er flink nok surrer rundt i hodet, og jeg er egentlig litt redd for å tabbe meg ut fullstendig på scenen. Koreografien er vel moderne/jazz... -ish, noe som er litt festlig, ettersom jeg egentlig ikke har danset noen av dansestilene før jeg begynte på danselinja i høst. Jeg danser til 'Safe and Sound' av Taylor Swift ft. Civil Wars (toppen av innlegget), og sliter fremdeles med å huske min egen koreografi.

Menmen, jeg får ikke gjort noe mer med saken nå egentlig, må prøve å senke skuldrene, og håpe ting går greit. Og gjør jeg feil, ja da gjør jeg vel det da, det er jo ingen i publikum som kan koreografien i alle fall.

Hva gjorde jeg galt?

Where did I go wrong?
I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up
With you all night
Had I known
How to save a life

Noen ganger lurer jeg sånn på hva jeg har gjort galt. Det virker nemlig som om jeg har gjort noe utrolig fælt, noe fryktelig, noe avskyelig, men jeg finner ikke ut av hva jeg har gjort. Det må være utrolig fælt, ettersom det virker som om dere ikke er glad i meg lenger, samtidig som det må være litt flaut, ettersom ingen vil si meg hva som er galt. Jeg må ha gjort noe så unevnelig, ettersom dere nesten ikke ser på meg lenger. Er dere redd? Redd for at jeg skal møte blikket deres, og for at øynene som møter deres ikke er de samme som før? Redd for at de skal stikke, redd for at de skal gjøre noe fælt med dere?

På den ene siden, så føler jeg meg skikkelig utakknemlig 'se-på-meg-så-synd-det-er-i-meg'. Jeg føler at jeg klager og sutrer over noe som er kjempeteit, en bagatell, noe som jeg ikke burde ofre en eneste tanke. Samtidig så klarer ikke jeg å jage følelsene på dør, de er der, uansett hvor mye jeg skulle ønske de ikke var der. Alle de følelsene som gir meg vondt i magen, og tårer i øynene.

På den annen side, så blir jeg nesten litt sint. Jeg mener, jeg vet at jeg ville ha gjort det stikk motsatte, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer å holde på slik som dere gjør, og bare gå rett forbi meg slik. Det virker nesten som om dere bare har latet som hele veien, men det vil jeg ikke tro. Jeg vil ikke tro noe så vondt om dere, jeg håper vel innerst inne at det virkelig ikke er slik, at det bare er jeg som misforstår. Samtidig, det er enkelte ting som ikke kan misforstås, og det er fornuften min kjempeflink til å minne meg på.

Aller helst skulle jeg ønske at dere bare ville prate med meg. Spørre hvordan det går, gi meg en klem, og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg tror ikke jeg trenger at det skal være sant en gang, bare dere virkelig mener det. Jeg skulle ønske dere ville fortelle meg hva jeg har gjort galt, hvorfor dere plutselig har skiftet retning. Tror dere jeg har valgt dette? Tror dere at jeg ville ha gjort det slik, om jeg hadde fått velge selv?

Edit; Dette innlegget er skrevet mest for å få frem hvordan jeg for øyeblikket føler meg. Hvem tingene i innlegget er rettet mot varierer omtrent fra setning til setning, og det er ment som en tankevekker, ikke noe noen skal ta seg nær av.

Følelser - samvittigheten

I don't want to live like this
Both feet on the ground
I live with the worryfish
And drown
Yohanna - Worryfish

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på forkjellige følelser, og hva de gjør med oss. Har du noen gang tenkt over hvorfor du skjelver når du er redd? Har du tenkt over hvorfor du kanskje føler at du babler om du er forelsket i noen, eller hvorfor vi er redd for å gjøre noe feil, når det egentlig ikke finnes en fasit?

I det siste har jeg særlig tenkt på hva skyldfølelse er, og hvorfor vi får det. Den samvittigheten er lunefull, og ganske irriterende i blandt. Jeg vet om folk som kan gjøre ganske stygge ting, uten å i det hele tatt ofre det en tanke, mens andre får skyldfølelse for ting de ikke en gang har gjort. Selv får jeg skyldfølelse for alt og ingenting, og jeg kan bli skikkelig nedfor for ting som jeg hverken har gjort noe med, eller kan endre på. Jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen, fordi jeg ønsker å gjøre noe mer, og jeg kan få dårlig samvittighet om ei venninne er nedfor. Jeg får dårlig samvittighet når jeg får igjen feil beløp på butikken, og ikke oppdager det før jeg kommer hjem, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke får vært med vennene mine så mye som jeg skulle ønske.

Hva med deg, får du dårlig samvittighet for ting? Noen gang tenkt over hvorfor vi føler det vi føler?

Prosjekt hybelvårrengjøring... Og litt til

En gang, for veldig lenge siden, var det en bøtte. Å nei da du, det var ingen alminnelig bøtte, det var en rød vaskebøtte. Men denne stakkers bøtten, den ble stuet inn i bunnen av et skap, og glemt helt bort. Det gikk en evighet, før plutselig en dag…

Fikk bøtta besøk! Hybelen fikk nemlig besøk av to jenter. Den ene var skrekkelig høy (hele 1.62, eller noe sånt), og den andre sto i alle fall stolt, med sine 1.56. De lette vel og lenge, før de fant denne ensomme vaskebøtta, og bestemte seg umiddelbart for å ta den i bruk.

Og slik gikk det til, at Christina fikk ren hybel. Jeg og Sigrid gikk amok med hver vår vaskeklut, støvsuger og musikk. Prosjekt hybelvårrengjøring var i gang.

Her har Sigrid funnet veien opp på kjøkkenbenken, og tar livet av den ene hybelkaninkolonien.

Forresten, Chris, beklager at vi tok livet av alle dyrene dine. Vi så du hadde tatt godt vare på hybelkaninene, latt dem bli både store og tjukke, men vi bestemte oss for å gjøre kort prosess både oppå skapet, bak sofaen, og under senga.

Og, når vi først hadde endevendt hele stedet, fant vi ut at en ommøblering hadde gjort seg. Sterke som vi er flyttet vi senga tvers over rommet, og satte skrivepulten inn i et hjørne, og vips. Plutselig fant vi ut at hybelen var jo ganske stor!

Det å sende Sigrid alene til Torget Vest var dog en interessant greie. Men, hun fant frem, og kom seg til og med til magasinet også! Hun gikk amok, og kjøpte ikke bare vaskekluter og kostebrett, men også en duk, et bilde og en blomst. (Blomsten var av slaget selv ikke Christina kan ta livet av.)

Her har Sigrid lagt seg, etter mange timers rydding og vasking. Da måtte jeg jo selvfølgelig ta frem kameraet.

Så kom øyeblikket vi alle hadde ventet på. Vaskebøtta var dessverre satt inn i skapet igjen, støvsugeren gitt tilbake til naboen, og hybelkaninene døde.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Chris hadde ikke ord når hun kom hjem, og så hva vi hadde gjort.

Vi er helt normale, sånn, om du lurte.

Så overlot jeg kameraet til Sigrid, noe som i grunnen funket ganske bra det også, eller hva?

Dette var lørdagen, i korte trekk. Søndag reiste jeg og Chris til Mjøndalen, og så på Løvenes Konge 2. Det var kjempekult.

Vår Nora var kjempeflink i rollen som Zira!

Og på toget hjem til Kongsberg, ble jeg paparazzi… Igjen.

Og så til slutt, bare fordi jeg er så flink til å legge ut bilder av andre, skal dere få et av meg også.

Så får jeg håpe det ikke blir så lenge til neste gang jeg poster, har planer om flere innlegg, men det er bare det å ha tid til å skrive dem.

Og sånn forresten, jeg skal danse solo på fylkesmønstringen i UKM i år, jeg gleder meg!

"Alt makter jeg..."

Bildet var egentlig tenkt som ny header, men jeg ombestemte meg, av en eller annen grunn. Det inneholder noen av de bibelversene som betyr mest for meg for øyeblikket.

Vinterstjerne

Jeg møtte en stjerne

I en vinter så lang

Hun sang så stille

En nydelig sang

Hun viste meg varme

Ga ordene klang

Hun passer sånn på meg

Gang etter gang
(4/1-12)

Dagen kom...

Om du ser litt lenger ned, så var dette en dag jeg har gruet meg mye til. Det er en dag som for meg de siste årene har bragt med seg en klump i halsen, og et drag i magen.

Jeg har sagt til meg selv at i år ville bli annerledes, i år ville det bli en fin dag.

Det ble det.

Den overgikk all forventning!

Jeg begynte dagen med å ankomme skolen, hvor Ida og Karolina teller til tre og sier: "Gratulerer med dagen!" I kor, før de begge to gir meg klem. Når jeg kom opp i gang sto Thomas der og gratulerte, og jeg kunne ikke annet enn å smile.

Så har vi herlige Thilde da, som når jeg var ferdig med matteprøven dro meg med ned i kantina, og kjøpte sjokolade til meg. Og Christina fina som omtrent moste meg i en klem når hun kom ut etter prøven.

I fjerde time kunne jeg omtrent klappa til Christina når hun vinka til seg spansklæreren… Så, sang hele klassen bursdagssang på spansk, herlig! Og vet du hva det beste var? Alle var med og sang!

Så bestemte Thilde seg for å si i fra til Kjersti, så da måtte jeg etter mas fra Linn Amalie opp på pulten… Godt det bare er en gang i året! Men for all del, det var gøy å høre alle synge! Snu seg rundt og se alle de smilende ansiktene.

Så, da var jeg 17 da. Må innrømme at det føles ikke så annerledes fra i går, bortsett fra det at kampesteinene i magen er byttet ut med sommerfugler!

(Foto og redigering: Nora) Bildet er fra Chris sin bursdag i januar, men jeg tror det bildet er det eneste vi har hvor i alle fall noen av vennegjengen er samlet...

Men ja, dagen kom, og gikk alt for fort!

Dagen

Jeg gruer meg egentlig. Det er en dag som skal være spesiell, og flott. En dag som jeg gruer meg like mye til hvert eneste år.

Jeg kan ikke tro det er gått nesten et helt år siden sist. En hel runde rundt solen er gått siden sist jeg satt med denne klumpen i halsen, og gruet for morgendagen. I løpet av det året har det fødtes tre jenter jeg er blitt glad i. Jeg har møtt fantastiske folk, og fått mange nye venner. Året har også hatt mange nedturer, med både sammenbrudd og utmattethet.

Når jeg var liten, gledet jeg meg alltid. Det var en stor begivenhet for ei lita jente å ankomme barnehagen, for så å få en krone plassert på hodet. Hun smilte og koste seg, blåste lys på kake, og sa takk til alle som gratulerte.

Jenta ble eldre. I klasserommet var dagen markert på oppslagstavlen. Alle hadde tegnet en tegning hver, hvor datoen sto skrevet nederst. De syntes min tegning var stygg, men, de husket i alle fall dagen.

Den tiende gangen jeg hadde dagen står sterkt i minnet. Vi, det vil si klassen, spilte fotball. Jeg pleide ikke å få være med, men i dag fikk jeg lov. Jeg ble til og med valgt på et lag. Vi spilte mot klassen over, noe som var stas, når vi ledet. Plutselig løp jeg frem, og taklet 'stjernespissen' deres. Jeg fikk fra ham ballen, og traff til og med målet mellom de to hvite metallstengene. En meningsløs idrett. Du løper omkring på et avsperret område for å få tak i en ball, og det første du gjør når du får den er å sparke den langt ut i den forbudte skogen. Skoleklokka ringte, og med ett var spillet over, vi gikk samlet oppover bakken mot skolen og lo, da stjernespissen kom opp bak meg. Han tok tak i meg, snudde meg rundt, og filleristet meg så kraftig at jeg begynte å gråte.

"Ikke bry deg." Var alt de voksne sa. Klassekameratene som øyeblikket før hadde snakket med meg sto bare og så på, noen av dem lo.
Ikke bry deg.

Slik gikk årene, og folk glemte. Folk husket ikke lenger hvilken dag det var. Jeg husker jeg sendte melding til bestevenninnen min, spurte om hun ikke hadde glemt noe. Spurte hvilken dag det var i dag, ja til og med hvilken dato, men hun kom ikke på det.

I 2009 skulle klassen på måneskinnstur på denne dagen. De skulle gå på ski opp til kommunehytta, og kose seg der, og gå hjem igjen i måneskinnet. Selv kunne jeg ikke være med, det var for kaldt. I stedet var jeg så heldig at jeg fikk sitte i klasserommet å gjøre skolearbeid.

Året etter var det ingen andre enn familien som husket det. Jeg valgte selv å ikke si noe, og selv om de andre til og med var innom facebook flere ganger, var det ingen som husket. Ingen som så, ingen som smilte. I stedet ble jeg kastet inn som koreograf til en forestilling, og ble belønnet med å jobbe så mye og stresse så kraftig at jeg etter forestillingen var sengeliggende i over en uke.

Så kom året da jeg selv glemte dagen helt. Etter to sammenbrudd i løpet av to måneder gikk kroppen på autopilot, mens hodet sov. I tillegg har vi funnet ut i ettertid at jeg hadde kyssesyke. Noen i klassen husket det vel, og det ble sunget en lav og halvveis sang. Den halvparten som sang ville vel egentlig ikke synge de heller.

Så, som du sikkert forstår; dette er en dag med mye minner knyttet til seg. Jeg har selvfølgelig noen gode minner, men av en eller annen grunn er det ikke de som kommer dansende i hukommelsen min når vi nå nærmer oss den 17 av disse dagene. Jeg merker at alt som er stress føles mye verre, og det knyter seg litt i magen.

Jeg håper at denne gangen vil det brytes. Jeg håper at denne gangen skal jeg reise hjem med et smil, glad. Jeg håper at dagen skal gi meg gode minner å ta med videre, gode minner å lime inn i hukommelsesboka. Gode minner å dele med barn og barnebarn, om og når den tiden kommer.

Jeg håper, men tør ikke tro. Selv om jeg både ønsker og vil, får jeg ikke kroppen og hodet mitt til å tro. Tro at de vil huske den, uten at jeg sier noe.

Jeg vet ikke. Aller mest nå ønsker jeg bare å få dagen overstått så fort som mulig.

Så meg selv, gratulerer med 17-års dagen, kan vi hoppe til morgendagen nå?