Tusen takk

Morgenen den attende august satte jeg meg opp i senga 05:45. Følelsene som hev seg rundt inni meg var blandede, på den ene siden var jeg spent. Gledet meg. Overbevist om at det skulle bli tre fantastiske år. Den andre halvdelen av meg var redd. Jeg gruet meg, hadde lyst til å legge meg ned igjen og dra dyna godt over hodet. Bare gjemme meg der til videregående var ferdig.

Jeg gikk opp fra Lierstranda alene, ikke helt sikker på hvor jeg skulle. Men, jeg fant frem til slutt. I aulaen kjente jeg klumpen i magen enda mer enn før. Aller helst ville jeg bare snu i døråpningen, og løpe. Men, det kunne jeg jo ikke. Jeg ble sittende langt fremme, og var glad for at klassen ble ropt opp ganske tidlig.

Klassen vår så ganske normal ut. Vi hadde bertene, de som ikke kan ta noe seriøst, dramaqueens, de som ikke bryr seg, men ingen som så direkte frekk ut. Ved dagens slutt ble jeg sendt hjem med en sekk som veide minst to tonn, og en god del nye bekjentskap.

Det var først etter en ukes tid jeg innså hvor fantastisk hele gjengen var! De som først hadde virket som «sminkedokkene som holder seg for god for oss andre» var kjempekule, de som virket som dramaqueens var noen av de kuleste folkene jeg har møtt, og jo mer jeg pratet med dem, jo sikrere ble jeg på hva jeg kunne se frem mot.

Nå har jeg en stor takk jeg vil gi klassen min. Noen av de mest fantastiske mennesker jeg noen gang har møtt. De har vist meg at jeg er verdt noe jeg óg. De har vist meg at det går an å glede seg til å gå på skolen; hver dag. De har vist meg at det er greit å gråte, for de vil alltid stille opp. De har gitt meg livsglede, noe som er ganske stort.

Jeg har aldri noensinne før gledet meg så mye over skolen. Aldri før har jeg opplevd å så gode venner i nærheten hver dag. Jeg har aldri gruet meg til helgene før, fordi jeg ikke får vært med vennene mine.

Jeg har aldri opplevd forståelse på denne måten.  Folk som dropper parfymen, fordi de vet jeg blir dårlig. Folk som spør om det går bra når jeg stopper for å ta medisin. Folk som ikke mobber meg for at jeg får til ting, men i stedet løfter meg opp, og er vennlige. Aldri før opplevd at det å være bare Nina, det er helt greit.

Så, til hele klassen, alle 29 medelever, tusen takk for at dere er de dere er! For at du, akkurat du, er den du er! Tusen takk, for at du har gjort skolehverdagen til noe jeg kan trives med, ja til og med glede meg til. Du er fantastisk.

Så, tusen, tusen takk.