Syk

Kjære senga mi, jeg er veldig glad i deg. Men i det siste føler jeg at du har vært litt vel klengete, jeg har liksom ikke fått tid til å gjøre så mye annet enn å være med deg.

Kan ikke du forstå at jeg vil være med vennene mine? At jeg vil dra på trening, og sånn egentlig vil jeg innom skolen også?

Så, kjære senga mi, jeg slår opp.


Okey da, så er det kanskje ikke mulig, men jeg er lei av å være syk! Heldigvis er jeg på bedringens vei nå, satser på å være i form igjen i morgen. Så, med andre ord, utenom en oslotur på onsdag (får se om jeg skriver noe om den senere, når jeg har fått bildene som ble tatt på mail), så har ikke jeg gjort så fryktelig mye.

Har fått vite at vi har en ny lærer, hun er visstnok kjempe streng. Jeg gleder meg egentlig litt til å få noen andre, og håper på at hun er streng, men innenfor rimelighetens grenser.

Jaja, dere får ha en god helg folkens!

Selvtillit?

Folk generelt oppfatter meg som en person full av selvtillit, men er jeg virkelig det? Jeg mener; det å stå på en scene har jeg alltid vært glad i, å kunne danse som aldri før, snakke til jeg blir hes, eller synge så folk får øreblødninger. Men, da er det ikke jeg som skal ha koreografien, manuset, eller ha skrevet sangen. Straks det kommer dit, er alt mye verre.

Til slutt, etter mange formaninger til meg selv, klarte jeg å lese en selvskrevet novelle for venninna mi, hun likte den. Etter å ha forsøkt mange ganger, klarte jeg endelig å vise noen hvordan koreografien til solodansen min var. Men, først etter at den var ferdig. Ikke underveis. Jeg klarer aldri å vise noen det underveis.

Du vet når du sitter på skolen, og skal lage noe? Jeg sliter veldig når noen står og henger over skulderen min mens jeg lager en presentasjon om immunforsvaret. Det å vise frem det ferdige resultatet etter en stund derimot, det går greit.

Har ikke dette med selvtillit å gjøre? Det å være redd for at noen skal kritisere det du gjør, være redd for at det ikke skal være bra nok? Redd for at du ikke er flink nok? Redd for at noen skal si noe om hvilken elendig jobb du gjør? At noen skal kritisere måten du jobber på?

Jeg har skrevet sanger. Jeg har skrevet dikt. Jeg skriver noveller, jeg koreograferer danser. Jeg skrive manus, og jeg komponerer musikk. Jeg eksperimenterer med sjangre, og prøver å finne min stemme. Alt jeg må nå, er å jobbe med selvtilliten. Den som gjør at en dag, en dag kan jeg kanskje vise frem noe jeg har laget selv, og virkelig være stolt av det.

Så, direkte dårlig selvtillit har jeg kanskje ikke, men jeg har ikke planer om å gå rundt og være redd for å ikke være god nok resten av livet.

UKM 2011

Siste lørdagen i januar var jeg med på noe som heter UKM (Ungdommens kultur mønstring), der danset jeg!

I år var jeg egentlig veldig usikker på om jeg skulle være med. I det siste så har jeg nemlig vært veldig sliten, og det å ha tid til å gjøre det jeg vil har ikke vært lett. Jeg hadde egentlig ingen koreografi klar, før lørdagen uka før, og manglet egentlig koreografi enkelte steder i dansen, men det gikk greit.

Selv om det ble en lang og slitsom dag, angrer jeg ikke på at jeg ble med. Jeg mener, jeg fikk lov til å bruke store deler av dagen på det jeg aller helst ville, hva mer kan en ønske seg?

For øyeblikket er jeg forresten syk, interessant fakta, ikke sant? Håper på å være frisk til i morgen da, ettersom den dagen er litt spesiell, det er ikke hver dag jeg blir 16.

Life has moments hard to describe, feeling great and feeling alive!

Første friminuttet tikker inn, og jeg sitter i trappa sammen med Elvida, Iselin, og flere fantastiske jenter som gjør dagen min toppers. Ja, de er noen av de beina jeg snakket om i går!

I går ettermiddag så følte jeg meg plutselig så ovenpå! Jeg hadde liksom plutselig energi til å gjøre alt mulig! Jeg var bare utrolig glad der jeg satt og nynnet på sanger og redigerte bilder fra årets nyttårsball.

Det å starte dagen med en dobbeltime i skriving er jo greit, vi skulle skrive essay eller kåseri, og jeg skrev et kåseri med tittelen «Morgenstund har gull i munn». Neste time er naturfag, hvor vi for øyeblikket har om kraft og bevegelse. Timen i går gikk med på å trille en kule frem og tilbake og regne ut farten i m/s, med andre ord, en lite produktiv time. Men, innimellom er det rett og slett herlig med sånne timer, hvor du bare kan ta det litt med ro!

Jeg har fremdeles fem minutter igjen til det ringer inn, og vet ikke hva jeg skal skrive! Elvida sitter og hører på musikk fra PC'en min, akkurat nå er det «What's up» av 4 non blondes som spilles, den er fin.

«Du er flink til å danse! Du er så flink i matte!» «Du er flink i alt du Nina!» Jeg har verdens både beste og søteste venninner, du må være enig i det? Så oppmuntrende, de kan alltid få meg til å smile, uansett hvor nedfor jeg er!

Mennesket - Et vesen med mange bein

Mens jeg gikk hjem i dag, begynte jeg å tenke. Ikke det at jeg ikke tenker fra før av også, men jeg begynte å tenke på noe. Hvorfor? Fordi jeg gikk på en islagt gangvei. Det begynte liksom å bli litt irriterende at jeg skulle skli så mye, at det skulle så lite til som noen cm frossent vann for å vippe meg av pinnen. Feil. Det var der jeg i det øyeblikket trakk en slutning som var helt feil. Jeg har mange bein, og om jeg prøver hardt nok, så klarer jeg å holde meg oppe med bare ett.

Et av de bena, er bygd opp av vennskap. Det er en ting som for meg gjør at jeg står støtt.

Familien har selvfølgelig et bein de og, om ikke fler.

Tro det eller ei, skolen har et den óg, men da er det snakk om de smilende «God morgen!»'ene, og ikke leksene.

Alle disse beina er i grunnen rimelig lett for andre å fjerne. Disse beina står som støttespillere i livet jeg lever, og til syvende og sist er det ikke jeg som avgjør om de skal være der.

Greit nok, om alle vennene mine plutselig forsvant, så var jo beinet bare luft til å begynne med, for en ekte venn er en som kommer inn, når resten av verden går ut.

Familien skal det jo også forhåpentligvis veldig mye til fra min side om de svikter.

Men,jeg har også andre bein å stå på.

Dans. Ta dansen fra meg, og du tar fra meg livsgleden.

Skriving. Ta det fra meg, og jeg mister alt mot.

Pusten. Tar du den fra meg, så dør jeg.

Poenget med dette merkelige innlegget er som følger; Vi har mye som holder oss oppegående i livet, men det er ofte at alt ikke vil være der samtidig. Det som er viktig da, er å huske på alle de tingene som er der. Smil fra et annet menneske, sola som skinner på himmelen, og om du tenker deg om. Du har vel en ting du elsker å gjøre over alt på jord? Og så kan du tenke en gang til, tenker du godt nok etter finner du alltid en som er glad i deg for den du er.

Så, livet vakler ofte for de aller fleste, bare pass på å holde balansen på de beina du har! Livet går nemlig videre.

Om huldra (også kjent som Nina)

Den 9. februar 1995 kom det ei lita jente til verden i Haugesund. Men, hun var virkelig en merkelig skrue fra første stund, med mørkt hår og en krøll midt oppe på hodet. Med årene vokste jenta til, og ble et vesen med sterke meninger om alt mellom himmel og jord. Disse meningene er for noen helt ubegripelige, men jeg liker en diskusjon, så sett i gang!
Jeg er glad i å skrive, både det ene og det andre. Det å skrive noveller er noe jeg virkelig elsker, om jeg bare kan sette meg ned en kveld å skrive.
Nå har jeg opprettet en blogg, for å dele noe av det jeg driver med, men også i håp om å få litt fart på skrivegleden, den har nemlig vært i halvsøvne de siste årene.
Så, den dag i dag er jeg ei merkelig skrue, og det er jeg stolt av! Ei danseglad lesehest skal du heller ikke se bort i fra...
Me præikas!