Dance, as though no one is watching you

Det å danse, er en fantastisk følelse. Det er ubeskrivelig, det finnes knapt noe i verden som er bedre. Den dagen jeg ikke danser, er den dagen jeg er død.

Tidenes julegave

I klassen vår har vi julekalender. Den fungerer slik at alle i klassen har skrevet noe fint til hverandre som læreren har skrevet inn på kort, så får noen kort hver dag. For noen dager siden var det min tur til å få kort, og der sto det så mye fint! jeg begynte å gråte av alt det fine min herlig dans/drama klasse hadde skrevet.

" Du ser andre i klassen og er veldig omsorgsfull, smart og sterk, utrolig hyggelig, flink i alt, intelligent og ei smart jente, god, snill og søt, hjelpsom, nydelig, fantastisk, snill og kunnskapsrik, klok, forståelsesfull, skoleflink. Du ser det beste i alle, er fornuftig, smart og bestemt, flink til å danse, kjempesøt, en god venn. De er ei fantastisk jente, klassens helt, snill, rettferdig. Jeg digger deg! Du er supersøt, den gløggeste i klassen, med det største hjertet. Du er herlig, du fortjener alt godt i verden =)"

Dere, jeg er glad i dere!

"Broken"

                                           

"'Cause I'm broken when I'm open

And I don't feel like I'm strong enough

'Cause I'm broken when I'm lonesome

And I don't feel right when you're gone away

You're gone away"

Barn som er vant til...

Barn som er vant til kritikk, de lærer å fordømme.

Barn som er vant til fiendtlighet, de lærer å sloss.

Barn som er vant til frykt, de lærer å være engstelig.

Barn som er vant til medlidenhet, de lærer å synes synd på seg selv.
Barn som er vant til å bli ledd av, de lærer å være sjenert.

Barn som er vant til sjalusi, de lærer å misunne.

Barn som er vant til skam, de lærer å føle seg skyldig.

Barn som er vant til oppmuntring, de lærer å ha tillit.

Barn som er vant til toleranse, de lærer å være tålmodig.

Barn som er vant til ros, lærer å sette pris på.

Barn som er vant til aksept, de lærer å elske.

Barn som er vant til å bli godkjent, de lærer å være glad i seg selv.

Barn som er vant til å bli anerkjent, de lærer at de er bra å ha mål.

Barn som er vant til å dele, de lærer å være generøse.

Barn som er vant til ærlighet, de lærer å snakke sant.

Barn som er vant til rettferdighet, de lærer å være rettferdige.

Barn som er vant til godhet og omtanke, de lærer å respektere.

Barn som er vant til sikkerhet, de lærer å tro på seg selv og de rundt.

Barn som er vant til vennlighet, de lærer at verden er et fint sted å leve.

Oversatt fritt fra engelsk, etter Dorothy Law Nolte

Tusen takk

Morgenen den attende august satte jeg meg opp i senga 05:45. Følelsene som hev seg rundt inni meg var blandede, på den ene siden var jeg spent. Gledet meg. Overbevist om at det skulle bli tre fantastiske år. Den andre halvdelen av meg var redd. Jeg gruet meg, hadde lyst til å legge meg ned igjen og dra dyna godt over hodet. Bare gjemme meg der til videregående var ferdig.

Jeg gikk opp fra Lierstranda alene, ikke helt sikker på hvor jeg skulle. Men, jeg fant frem til slutt. I aulaen kjente jeg klumpen i magen enda mer enn før. Aller helst ville jeg bare snu i døråpningen, og løpe. Men, det kunne jeg jo ikke. Jeg ble sittende langt fremme, og var glad for at klassen ble ropt opp ganske tidlig.

Klassen vår så ganske normal ut. Vi hadde bertene, de som ikke kan ta noe seriøst, dramaqueens, de som ikke bryr seg, men ingen som så direkte frekk ut. Ved dagens slutt ble jeg sendt hjem med en sekk som veide minst to tonn, og en god del nye bekjentskap.

Det var først etter en ukes tid jeg innså hvor fantastisk hele gjengen var! De som først hadde virket som «sminkedokkene som holder seg for god for oss andre» var kjempekule, de som virket som dramaqueens var noen av de kuleste folkene jeg har møtt, og jo mer jeg pratet med dem, jo sikrere ble jeg på hva jeg kunne se frem mot.

Nå har jeg en stor takk jeg vil gi klassen min. Noen av de mest fantastiske mennesker jeg noen gang har møtt. De har vist meg at jeg er verdt noe jeg óg. De har vist meg at det går an å glede seg til å gå på skolen; hver dag. De har vist meg at det er greit å gråte, for de vil alltid stille opp. De har gitt meg livsglede, noe som er ganske stort.

Jeg har aldri noensinne før gledet meg så mye over skolen. Aldri før har jeg opplevd å så gode venner i nærheten hver dag. Jeg har aldri gruet meg til helgene før, fordi jeg ikke får vært med vennene mine.

Jeg har aldri opplevd forståelse på denne måten.  Folk som dropper parfymen, fordi de vet jeg blir dårlig. Folk som spør om det går bra når jeg stopper for å ta medisin. Folk som ikke mobber meg for at jeg får til ting, men i stedet løfter meg opp, og er vennlige. Aldri før opplevd at det å være bare Nina, det er helt greit.

Så, til hele klassen, alle 29 medelever, tusen takk for at dere er de dere er! For at du, akkurat du, er den du er! Tusen takk, for at du har gjort skolehverdagen til noe jeg kan trives med, ja til og med glede meg til. Du er fantastisk.

Så, tusen, tusen takk.

I et speil, i en gåte.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,

da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,

da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

- 1. kor 13:12

Sunshine!

Slik føler jeg meg egentlig nå. Den solskinnsfølelsen. Så, når jeg føler meg slik er det beste som finnes å sette på denne sangen, og bare hoppedanse rundt som en galning.

Husker du første skoledag? Den dagen du maste på foreldrene dine, redd for at du skulle komme for sent. Skolesekken på ryggen, og klær du ikke fikk lov til å skitne til. Sommerfuglene i magen ertet hverandre og ble villere og villere, og det føltes som om verden bølget litt under føttene der du gikk.

Jeg har ikke forandret meg så mye. Det er jeg som må stå opp tidlig, men redd for å ikke rekke bussen, selv om jeg er tidlig ute. Tenk om bussen gikk tidlig i dag? Tenk om den ikke kommer? Når jeg endelig kom meg på skolen, så var det spørsmål om hvor jeg skulle. Hadde jeg gått rett? Tenk om jeg var gått til feil rom! Sommerfuglene i magen knuffet, og lot det krible enda mer. Når vi ble ropt opp i klassene oppdaget jeg at jeg ikke kjente noen. Jeg hadde sett noen av jentene før, men ellers var det bare masse fremmede mennesker. Jeg hadde lyst til å rette på smykket, det hang sikkert skjevt. Og om ikke det hang skjevt, så hadde sikkert toppen hektet seg opp i noe, slik at jeg så helt rar ut. Altså, ett eller annet måtte være feil. Plutselig var skoene to nummer for store, og buksa for liten. Håret var for langt, og magen for stor. Selvtilliten som gjennom hele sommeren var blitt stadig sterkere var som blåst bort av vinden. Helt lost. Bena føltes som gele under meg, og det var ikke lett å gå.

Den følelsen ga seg heldigvis relativt kjapt. Tenk, det er nå snart tre uker siden jeg begynte, og jeg stortrives. Jeg gleder meg til å stå opp om morgenen, fordi jeg vet jeg går til et sted hvor jeg er ønsket. Jeg går til et sted der det er helt greit at jeg er meg, og bare meg.

18. august møtte jeg opp for første dag på danselinja. Vi er 13 jenter, og en gutt. Sammen med oss har vi en herlig dramagjeng, så vi har som regel noe å finne på. Enten det er å kle oss ut som pirater på aktivitetsdagen, eller om det er å sitte på en benk i Drammen å synge sangen fra koret, høyt (og ja, folk stirret på oss). Det innebærer også å måtte være ute av døra klokken 06:30 om morgenen, og hvis jeg er heldig, være hjemme igjen mellom 17:00 og 17:30. Så kommer leksene oppå det hele.

Men, nå sporer jeg helt av her. Hittil har hver eneste skoledag vært toppers, selvfølgelig har jeg hatt nedturer og skuffelser som de fleste andre, men alt i alt, supre dager!

Å, jeg vil vinne!

Harry Potter, en jeg kjenner akkurat litt for godt. Som de fleste av dere sikkert vet (med mindre dere har vært på Jupiter det siste året) har den aller siste Harry Potter filmen akkurat kommet ut, og i den forbindelse har blogit.no en konkurranse! De deler ut to samlebokser med de 6 første filmene på DVD til to tilfeldige deltakere.

Her finner dere den! Det er veldig enkelt; Skriv et innlegg på bloggen din der du forteller om konkurransen, og legg igjen en link til innlegget ditt som kommentar.

Men, de har også en konkurranse for dere som ikke har blogg; hver dag gir de bort en av  Harry Potter-filmene til en som klarer å svare riktig på et enkelt spørsmål! I dag er spørsmålet: "Hvilken skole går Harry Potter og vennene hans på?"



Jeg har enda ikke sett filmen, men jeg skal få sett den! Men, det blir jo litt trist, at det er slutten? Jeg gråt faktisk når jeg hadde lest ut siste boka, men da kunne jeg jo trøste meg med at det kom flere filmer. Nå derimot.

Jeg husker endaden gangen jeg var 6, og mamma hadde kjøpt den første filmen som akkurat var kommet ut. Hun og pappa bestemte at jeg skulle få se den. Jeg fikk se litt hver kveld i en uke, og forelsket meg i den! Etter å ha sett den var jeg jo nødt til å lese bøkene! Det gikk ikke lenge før jeg kunne hele filmen på rams, og når 2'ern kom, lærte jeg den og fort utenat. Jeg var helt vill etter Harry Potter. Jeg var overlykkelig da jeg fikk se 3'ern på kino når vi var på besøk i Bergen, det var konge!

Med andre ord, jeg har vært hekta på Harry Potter i mange år, og kan bøkene omtrent utenat! Jeg har falt ut
av tellinga når det gjelder hvor mange ganger jeg har lest bøkene og sett filmene.

Forresten, mens jeg har din oppmerksomhet! På Galtvortskolen kan du lage deg en elev på Galtvort, og være med på rollespill, det er kjempegøy! Håper vi treffes der!

-9na

"La din vilje skje"

Herre, du som kjenner meg
Lær meg be min bønn til deg
Uten mange fine ord
Med min tvil og med min tro
Kommer jeg til deg

La din vilje skje
På jorden som i himmelen
La ordet ditt få vise meg
Den rette vei

Herre, du som kjenner meg
La meg hvile trygt hos deg
I din varme, lune favn
Med min glede, mine savn
Kommer jeg til deg

La din vilje skje

På jorden som i himmelen

La ordet ditt få vise meg

Den rette vei

Herre, du som kjenner meg

Lær meg be din bønn til deg

Teksten er skrevet av Karin Okkenhaug Seim, melodien av Øystein D. Haare og Christer Slaaen.

Den er å finne på KRIK plata; "I alt", som er å få kjøpt her. 

Denne teksten skal få tale for seg selv, uten mine tolkninger og meninger.

Apropo ny header!

Nå kom jeg på noe det er på tide jeg sier;
Tusen takk for den nydelige headeren Iselin!

Jeg har nemlig lenge tenkt på å lage meg en ny header, en som var litt mer sommerlig, og som ble litt lysere. Men, mangel på tid, krefter og kreativitet har hindret meg gang på gang, så derfor fant Iselin ut at hun skulle lage til meg!

Slik så den gamle ut, jeg synes nemlig at den ble litt mørk! Akkurat nå vil jeg ha ting litt lyse, gjerne litt smilende, slik at det kan lyse opp en ellers grå hverdag!

Her har vi jo da den nye, me like.

Men, kanskje du lurer på hvem Iselin er? Vel, hun er "søstra" mi, vi er veldig gode venner med litt for mye tilfelles. Om jeg er lei meg trenger jeg ikke å si noe, hun foratår. Iselin, du er fantastisk!

KonfACTION

Heisan folkens!
I går kom jeg hjem fra verdens beste konfirmantleir, KonfACTION i Bø! Leiren arrangeres av KRIK vært år, og er fantastisk. I fjor var jeg med som konfirmant, i år som "minileder" (Presten vil kalle oss for mellomledere, han synes miniledere høres så teit ut, men vi protesterte, og ble hetene miniledere!).

Vi tilbringer fire netter i telt på Bø camping, hvor konfirmantene er ute på "aktivitet" 3 ganger (Forhåndsvalgt idrett, lek eller lignende, som for eksempel Rescue 911 og sportsfoto), noen er med på inneaktiviteter som dans av forskjellig slag, innebandy eller volleyball, mens andre spiller beachvolleyball, fotball, er på vannsport (tror det generelt er vannski og sånt brett jeg aldri husker hva heter) eller er ute og lærer seg livredning på høyt nivå.

I løpet av leiren er det åtte møter i et stort sirkustelt, hvor det bes for dagen, synges lovsang, holdes taler og underholdes. Talene er generelt helt rå, noen er underholdende, mens andre er skikkelige tankevekkere.

På utsiden av sirkusteltet står et bønnetelt, der var jeg mye. Mens konfirmantene var på aktivitet tre timer hver dag, satt jeg der og leste sammen med folk fra bønneteamet, snakket om alt mulig, i tillegg til at vi klippet blomster som skulle legges i vann og brette seg ut.

Her er det allerede lagt masse blomster oppi, en av dagene satt jeg og skrev på, tegnet og klippet ut disse blomstene.
"Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min."
- Jes 43:1b
"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile."
- Matt 11:28
"Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har gir han stor styrke."
- Jes 40:29
På den jeg la oppi sto dette:
"Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre."
- Joh 15:5



Jeg møtte igjen noen jeg har møtt tidligere, noe jeg ble utrolig glad for!
Vi kom nemlig ned til strålende regnvær og vanndammer der vi skulle telte, og hvem skulle hjelpe med å sette opp teltet? Jo, ei jeg møtte i vinter på KRIK Explore, som jeg har savnet veldig mye!

Jeg kommer sikkert med flere bilder etterhvert, når jeg har fått sortert og slettet litt, ellers så får dere ha en strålende kveld videre!

Lever jeg?

Nesten.

Jeg har hatt en veldig fin helg, grilling med Emma, Maria og Anna, grilling i nabolaget, lest spansk, spilt spill med minstemann, og tatt årets første bad.

Onsdag ettermiddag var jeg faktisk på jobb! Jeg hjalp naboen med å vaske en barnehage i nærheten, og etasjen under legekontoret. Så, heldige meg tjente det hele 140 kroner.

Årets første bad ventet jeg at skulle bli kaldt. Det var ikke så kaldt egentlig, jeg kunne jo gå rett uti og bare dukke meg under! Så, da brukte jeg litt tid på å trene svømming med den minste broren min. Han svømte!

Grunnen til at jeg bare nesten lever er at klokka 09.00 får jeg vite hva jeg kommer opp i muntlig. Av samme grunn har jeg lest spansk i helgen. 08.40 får vi karakterene, jippi. Skyt meg.


Så, bye bye social life! Vi ses forhåpentligvis på den andre siden!

Da var jeg ferdig med alle skriftlige eksamner for i år! Og ja, jeg gliser i fra øre til øre. Følte det gikk ganske greit egentlig på nynorsken, var heldig og fikk oppgaver hvor jeg virkelig hadde peiling fra før!

Men, til det viktigste i dag; Jeg er ferdig med opptaksprøven! Jeg kom en time for sent, og følte meg utrolig kul når jeg kom inn i et rom hvor åtte fremmede jenter sto og pratet sammen. Jeg følte meg litt liten kan man si! Vi begynte å prate litt etterhvert når vi ble færre, så jeg lærte meg i alle fall navnet på noen av dem. Jeg var (selvfølgelig) siste mann inn, ettersom jeg var sent ute.

Så, jeg gikk inn med skjelvende klær og en spinkel stemme, og klarte ikke å si hei engang.
"Hei! Deg husker jeg jo fra hospiteringa!"
"Det gjør jeg óg!"
Sier de to som sitter der, og smiler plutselig mye blidere. Det er litt kult at de husket meg begge to, for jeg tror de hadde minst 30 ungdommer på hospitering i november. Så, da klarte vi i alle fall å puste sånn nogenlunde.
Hun setter i CD'en, og jeg er i gang. Skal starte med å balansere på et bein og strekke det andre både sidelengs rundt, bak og frem. Det funket jo.... På en måte ikke når jeg skalv som et aspeløv. Men, jeg kom meg nå igjennom dansen, og lever fremdeles.

Når jeg var ferdig ble det bare "huffhuffhuff!" som gikk gjennom hodet mitt. Jeg følte så absolutt ikke at det gikk bra! Begge to smilte fornøyd og klappet. Nå kunne jeg puste, intervju neste. Da ble det stilt spørsmål om hvor lenge jeg har danset, hva jeg har danset, hvorfor jeg søker meg dit, og om jeg har noen skader, osv. Begge to smilte og sa det hadde gått kjempebra, da ble jeg egentlig litt paff.

"Vi ses til høsten!"
Sa de før jeg gikk tilbake til aulaen. Sååå, med andre ord tror jeg det gikk ganske bra.

- 9na

"Before it breaks"

Brandi Carlile - Before it Breaks

Om du lurte, så er dette sangen jeg kommer til å danse til på opptaksprøven i morgen. Er jeg nervøs? Ja. Jeg gruer meg egentlig veldig ,for jeg har virkelig ikke troen på at det vil gå min vei. Hodet mitt sier bare huff nei. Jeg kommer omtrent en time for sent til opptaksprøven fordi jeg har eksamen og dermed ikke kommer meg derfra før mamma kan kjøre, altså klokka 15.00. Egentlig skal jeg møte der 15.00...

I tillegg, er jeg så heldig at jeg har nynorsk eksamen i morgen, hvor vi skal skrive saktekst. Det vil si leserinnlegg, artikkel, essay eller kåseri, sånn hovedsaklig. (Lurer på om du har brev innen denne kategorien også). Jeg gleder meg ikke nei.

Dagen i dag har heldigvis på den andre siden gått helt greit. Når vi fikk utdelt oppgaven hadde jeg lyst til å begynne å grine. Rundt meg hørte jeg folk sette i gang å skrive for harde livet. Tikk tikk tikk. Jippi! Heldigvis har vi i år fått lov til å ha musikk på øret, så lenge det kommer fra PC eller mp3 spiller, og så lenge ingen andre hører den, og så lenge den ikke står på så høyt at du ikke får med deg beskjeder som blir gitt. Så, etter tre kvarte uten å skrive en eneste bokstav sa det klikk, og jeg endte med å skrive 4 1/2 side.

Men, nå skal jeg jobbe videre med opptaksprøven til i morgen, og se over litt småting til nynorsken. Ønsk meg lykke til er du grei!

Ikke at dette innlegget er særlig interessant for noen, men det er jo lov å håpe at noen av vennene mine i alle fall er interessert i hvordan jeg følte det gikk i dag.

-9na

Eksamensdag nummer 1

God mor'n!

Vinden kastes i vei utenfor slik at det høres ut som torden, men akkurat nå regner det ikke lenger. 7.45 omtrent drar jeg på skolen til eksamensfrokost, tenkte det kunne være greit å roe litt ned før jeg skal i ilden. Huff. Jeg gruer meg litt kjenner jeg, sånne bittesmå sommerfugler leker rundt i magen min akkurat nå. 

I natt har jeg, heldigvis, sovet veldig godt, så nå er jeg både frisk og opplagt! Håret mitt er krølla mer enn det pleier, og jeg gruer meg til å prøve å gre det senere. Akkurat nå har jeg nemlig korketrekkere over det hele!

Men, vi snakkes, nå ble det endelig ledig på badet!

-9na

Vinden blåser kraftig i trerne utenfor, det høres ut som torden. Og vet du hva? Her inne sitter jeg og forbereder meg til eksamen. I morgen skal jeg nemlig ha skriftlig eksamen i hovedmål (bokmål), og der skal jeg skrive en skjønnlitterær tekst. Temaet for årets eksamen er ord, og heftet vi har fått er delt inn i fem kapitler:
- Mer enn ord
- Ord som gror
- Ordenes makt
- Fritt ord
- De vanskelige ordene

Må innrømme at ikke alt er like interessant å lese, dessverre. Du kan si det sånn at jeg har lest nok dikt for et par uker fremover... Du har jo også noe som er litt morsomt, der i blandt en liten liste over engelske ord som er foreslått "fornorsket":

Hacker - Datasnok
Peptalk - Kveikpreik
DJ - Platerytter
Keyboard - Tangentfjøl
Push-up BH - Heve-BH
Sorround sound - Kringlyd (Jeg er alltid vant til at det heter sorround lyd på norsk jeg)
Tights - Trangbukse
Podcast - Klikksending
Bulldoser - Stålstut
Eyeliner - Øyeblyant
(Kilden som er oppgitt i heftet er " http://www.hblad.no/kommentarkatalog/article375602.ece ", men der fant jeg ingenting. Dette er bare noen av ordene.)

Nå, hva syns du om forslagene? Nå skal jeg sette meg å spille på tangentfjøla mi, og sørge for sette stereoen på kringlyd, skal finde en eller annen klikksending jeg kan sette på mens jeg danser i de nye trangbuksene mine. Og etter det skal jeg gi meg selv en liten kveikpreik før morgendagen.
I fare for å virke useriøs; OMG!
Vel, kveikpreik er et ord jeg kunne begynt å bruke, bare for gøy, men jeg foretrekker peptalk.

Må innrømme at kameraet ikke har vært veldig mye i bruk de siste dagene, så derfor får du ingen bilder nå.

Opptaksprøve + eksamen = Yey!

Hei sveis!
Siden sist har jeg skrevet enda mer som forberedelse til norsk eksamen, og vinket farvel til det sosiale livet mitt. Temaet på eksamenen er ord, og i den forbindelse har jeg fått litt stoff å sette meg inn i. I tillegg har vi å se over regler i nynorsk, og kjekke at jeg har ordliste å ha med meg.

For å være morsom er opptaksprøven min til videregående lagt til onsdag, samme dag som jeg har nynorsk. De siste ukene har jeg vært slått ut av pollen, og etter at jeg våknet har det vært mye skolestress. Med andre ord; jeg mangler en solodans.... Jippi! Jeg har tenkt mye på den, prøvd å jobbe med den, men inspirasjonen er her bare ikke. Jeg føler at uansett hva jeg gjør av bevegelser så blir det helt feil. Jeg har tre dager til den skal være ferdig og sitte inne i hodet mitt. HJELP! Huffameg. Så, nå ser jeg gjennom UKM dansen min fra tidligere i år (se arkivet for februar), kanskje jeg klarer å lære meg den igjen? Hva tror du?

- 9na, hun som for øyeblikket stresser mer enn mødre gjør på lille julaften.

Ingen andres

Bølgene slo svakt mot sanden, en kveld sent i august. Månen lyste opp den lille stranden, hvor hun sto med de barbente føttene ute i vannet. Gradestokken viste 18 grader, noe som ikke var uvanlig på denne tiden av året. Vinden ulte svakt der den sveipet gjennom trærne i lange drag, og løsnet de første bladene for høsten.

I dag var det nøyaktig ett år siden sist hun var her.

De gikk hånd i hånd nedover den kronglete stien som ledet mot stranden. Dagens siste solstråler sveipet over himmelen, og kastet et rødt lys over sjøen. Hånden hans holdt godt om hennes, og den var varm og god. Hun snublet litt der hun gikk ved siden av ham, helt oppslukt av ham. Hun var helt sikker på at om hun falt ville han gripe henne. I kveld var hun helt trygg, og i hans armer.

I det de kom ned på stranden stoppet de, fremdeles hånd i hånd. Hun så opp i de øynene hun hadde møtt så mange ganger før. De mørke, dype øynene som hun kunne druknet i. Hun kunne forsvinne inn i dem og aldri komme tilbake om hun ville. De var helt alene. Hånden hans strøk over kinnet hennes, og la seg under haken hennes. Hun løftet hodet akkurat nok til å møte øynene hans på ny. Han kom enda nærmere. Den ene hånden strøk over armen hennes, i det den andre støttet opp midt på ryggen. Hun lente seg bakover i omfavnelsen hans i det leppene deres møttes som så mange ganger før. Hun lukket øynene og gjengjeldte kysset hans. De sto slik lenge. Når hun reiste seg opp igjen gikk de enda litt nærmere hverandre, før hånden hans smøg seg opp under t-skjorta. Han fiklet litt, men fikk opp BH-en til slutt. Hun smilte til ham. Hun visste nøyaktig hva han tenkte, trodde hun. Hun lente seg mot ham. Sakte la han henne ned i sanden. Hun lo.

Med et skjedde det flere ting på en gang. Det raslet i buskene like i nærheten, uten at hun enset det. Hun var oppslukt av ansiktet hans. Det forandret seg. Hun kunne ikke lenger se kjærestens følelser. Plutselig føltes det ut som om gutten som satt over henne var en vilt fremmed, en hun ikke visste hvem var. Dette skulle være første gang, men noe måtte være utrolig galt! Smilet forsvant fra leppene hennes, og hun prøvde å stavre seg opp. Hun var fastklemt under vekten hans. Når hun prøvde å komme seg løs dyttet han henne i brystet så hun falt ned igjen. En annen gutt tok tak rundt håndleddene hennes. Noe strammet til om dem. Det gjorde ufattelig vondt! Håndleddene ble holdt nede, mens noen andre tok tak i anklene hennes. Hun sparket, prøvde å kjempe seg fri. Hun prøvde å skrike, men han hadde lagt hånden om munnen på henne. Gutten som holdt håndleddene nede stappet et tørkle ned i munnen på henne. Han tok et annet tørkle og bandt rundt hodet hennes. Nå var hun kneblet. Nei! Hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Hun skjønte så alt for godt. Hun vred seg alt hun kunne, prøvde å sparke, prøvde å slå. Snart holdt de så godt at hun ikke lenger kunne bevege seg. Hun merket trykket på livet lette i det kjæresten reiste seg. Hun prøvde igjen å komme seg løs, men hun satt fast. Guttene var fire, hun var i klart fåtall. Hun måtte bruke energi for å puste. Hun prøvde å skrike igjen, nyttesløst. Kjæresten bøyde seg ned ved siden av henne, og beveget seg ned mot livet. Han begynte sakte å kneppe opp knappene i livet. Hun visste hun ikke skulle tatt det skjørtet! Hun prøvde å rive seg løs på ny, men de var sterkere. Han slo henne over skinnet han så ømt hadde strøket tidligere. Tårene spratt fram i øyekroken. Han kunne se at det var ikke lenger bare vissheten om hva de kom til å gjøre som gjorde at hun kjempet. Hun kjempet fordi hun var redd. Livredd. Han brydde seg ikke. Han løsnet den siste knappen, og trakk det løse skjørtet nedover bena hennes. I det de tok skjørtet helt av slapp de ankelen akkurat lenge nok til at hun fikk sparket til. Hun kjente at foten traff! Hun hadde truffet en av de fremmede guttene i ansiktet. Han skrek til, og slapp den andre ankelen. Hun sparket og sparket for å komme løs. Men den ene gutten holdt så hardt om håndleddene at hun ikke klarte å rykke seg løs. Noen hadde på ny grepet om anklene hennes. Hun trykte bena sammen, i håp om at hun skulle være sterk nok. Kjærestens tunge kropp satt på ny oppå henne. T-skjorta ble revet over hodet på henne. Hun lukket øynene. Hun følte seg helt blottet nå der hun lå i sanden. Hun prøvde fremdeles å kjempe seg løs, uten resultat. BH-en var allerede løsnet, det hadde han sørget for. Han løftet den opp, over hodet hennes. Hun knep øynene hardere sammen i det han tok tak. Det gjorde vondt. Uvirkelig vondt! Trusa ble revet av. Nå hadde hun ingenting. Hun kjempet fremdeles. Han reiste seg igjen. Han gikk lenger nedover kroppen hennes, og fikk hjelp av de to andre til å tvinge bena hennes fra hverandre. Hun forsøkte å skrike igjen, nyttesløst. Det føltes som om det aldri skulle ta slutt!

Han reiste seg, hun var lettet. Det varte ikke. Før hun visste ordet av det satt en av de andre guttene overskrevs oppå henne. Hun hadde lyst til å gi opp, samtidig som hun instinktivt kjempet videre.

Da de var ferdige lot de henne i fred. Hun lå der. Underlivet verket, men hun klarte ikke å røre seg. Hun bare lå der i den myke sanden alene. Hun ønsket bare å dø. Hun ba om å få dø. Solen hadde sunket helt ned, og mørket hadde senket seg.

Ett år siden i dag. Bølgene lekte om anklene hennes. Arrene hun hadde fått rundt håndleddene etter tråden de var bundet med var nesten ikke synlige lenger. Hun hadde aldri fortalt en levende sjel hva som skjedde den kvelden. Den hemmeligheten var mellom henne og de fire guttene. Hun visste nå hva de het alle fire, heldigvis møtte hun aldri noen av dem. De hadde dratt til vært sitt det siste året, ingen av dem var lenger her i byen. Lyden av barnegråt brøt gjennom tankene hennes. Hun smilte for seg selv og skikket ned på den lille skapningen hun hadde i hendene. Hun løftet jenta opp mot skulderen og rugget forsiktig til hun sluttet å gråte. Ingen av dem skulle noen gang få vite at en av dem hadde en datter, de skulle ikke få ta fra henne mer. Datteren var hennes, og ingen andres.

   Ph/ Anita

Til leseren: Jeg vil bare beklage om det er skrivefeil jeg har oversett. Jeg er også flink til å glemme småord om jeg er ufokusert, så om noe mangler, ville jeg blitt glad om du sa i fra, slik at jeg kan rette det opp.

-Nina

'Allo 'allo!

Heisan!
Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her.... Tralala!
Vel, jeg kan i det minste si at jeg har mine unskyldninger! Men, de er lange, så vi tar kortversjonen; Jeg går altså siste året i grunnskolen, hvilket vil si at de siste ukene har vært ekstra pes med innleveringer og tentamner. Neste tirsdag og onsdag er jeg så heldig å ha eksamen i norsk, så nå skriver jeg for harde livet!

Neste onsdag har jeg forresten også opptaksprøve til videregående, så jeg må ha en solodans klar til det.

   (Bilde fra sist gang jeg danset solo, UKM i januar. Ph/ Hanna LF)

Siden sist har jeg forresten vært på båttur sammen med Anette og Anita, vi var på en holme her i nærheten og tok masse bilder.
Hadde tenkt til å legge ved et av de bildene, men de er selvfølgelig (typisk nok) ikke på denne pc'en.

Skal prøve å få postet en novelle i løpet av dagen, holder på med den akkurat nå, får se om det blir noe av den til slutt!

Enn så lenge, Nina.

I begravelsen

Jeg gikk inn gjennom kirkedøra, akkurat som alle de andre menneskene rundt meg. Det var mange. I det jeg kom innenfor kjente jeg kirkelukten slå mot meg, en rå, kald og støvete lukt som jeg egentlig ikke kunne fordra. Fordra var kanskje snilt sagt, jeg virkelig hatet den lukten. Den minte meg bare om folk som var døde, om begravelser, og endeløse timer med prestesnakk som virket helt meningsløst. Kirketjeneren som delte ut salmebøker overså meg totalt, så jeg fikk ingen bok. Vel, egentlig ville jeg nå faktisk ikke ha en heller da, en stor rød bok med masse sanger som jeg tolket på alle mulige måter inne i hodet mitt til jeg ble sprø. Nei, ingen salmebok på meg. Jeg satte meg ved siden av læreren min. Hun var der. Kledd i en grasiøs, svart kjole og med tårer som rant nedover de lyse kinnene. De salte tårene som kom fra de isblå øynene hennes. Jeg ville gi henne en klem, men det kunne jeg vel ikke, eller? Jeg måtte prøve. Hun så litt opp, nesten som om... Ja, nesten som om hun merket at jeg var der, i dette rommet, i dette øyeblikk.

Kirkeklokka begynte å kime et sted langt borte. Et par kritthvite duer lettet fra trappen utenfor kirkedøren, og med et sto alt klart for meg.

Jeg kunne se brevet hun knuget i hånden, skulle hun legge det ved gravstenen, ville jeg kunne lese det? Jeg undret. Ville jeg være i stand til å lese det, ta på det, føle noe rund de ordene som var skrevet der i det hele tatt?
Presten kom sakte gående nedover midtgangen. Den hvite kjole greia som jeg aldri husket hva het dinglet om beina. I det han stilte seg opp foran mengden og begynte å snakke reiste jeg meg.

Jeg gikk ut gjennom de doble kirkedørene mot den store gravlunden. «Langtidsparkering» sto det på et skilt plassert litt lenger nede i gata. Mange tok det som en fornærmelse, men det var jo egentlig bare et skilt som pekte mot den største av de to små parkeringsplassene, det var ingenting å ta sånn på vei for.
Det var en nydelig sommerdag, og kalenderen viste datoen 9. juli. Det var i dag jeg skulle blitt 15. 15 år som nå var over. Blåklokkene sto på rekke og rad oppover i gata, spedd i med noen små hvitveiser innimellom.

Gravfølget kom gående sakte ut. Først presten, så kisten, deretter familie og venner. Hele klassen var kommet, til og med de rosa barbiedukkene med bleket hår og brunkrem som alltid hadde klaget på meg. Nå var de lei seg, nå som alt egentlig var over! Jeg kunne skjenne sinne koke inne i meg, hva gjorde de her? De som aldri hadde brydd seg en døyt om jeg var levende eller død? Jeg trakk pusten dypt, og telte til 10. De skulle ikke få ødelegge den aller siste stunden jeg hadde igjen her på jorden, for jeg visste at så snart begravelsen var over, så måtte jeg hjem.


Folk var begynt å trekke mot bilene, men læreren min sto igjen. Hun hadde plukket en nydelig stor bukett av blomstene fra veikanten, og lagt dem ned over brevet sitt.
«Kjære Ellinor. Jeg vet du ikke hører meg nå, men jeg håper. Jeg håper at du har det bedre der du er nå, jeg vet du ikke fortjente dette.»
Det var alt hun klarte å si, før stemmen forsvant helt. Den forsvant helt mellom all hulkingen og hikstingen.

Jeg kjente et merkelig sug i hele kroppen. Jeg merket at jeg bare lettet opp fra gravlunden.

På tide å dra hjem.

Denne novellen ble skrevet i mars 2010, fant den når jeg gikk gjennom arkivet på PC'en. 

~Nina

The worst witch

Onward, ever striding onward
Proudly on our brooms we fly,
Straight and true above the treetops,
Shadows on the moonlit sky.

Ne'er a day will pass before us,
When we have not tried our best,
Kept our cauldrons bubbling nicely,
Cast our spells with zest.






Ah, barndomsminner! 
Når man er litt dårlig, kanskje ikke har så mye å finne på, så er det gøy å finne frem noe fra du var yngre. De siste ukene har jeg sett igjennom hele "The Worst Witch" serien, som gikk på NRK når jeg var mindre. 
Stakkars Mildred med museflettene, som uansett hvor hardt hun prøver kommer i trøbbel for et eller annet! Jeg har faktisk vært borti folk som ligner, men aldri så ekstreme! 


Med andre ord, så er jeg ganske sliten for tiden, blir mye koping på PC'en med gamle ting. Fant faktisk igjen en hel haug med noveller som jeg har skrevet en gang i tiden, egentlig ganske gøy å lese gjennom!

Men, next up for meg nå er naturfag, har en oppgave om energiforbruk som skal leveres i morgen!

Syk

Kjære senga mi, jeg er veldig glad i deg. Men i det siste føler jeg at du har vært litt vel klengete, jeg har liksom ikke fått tid til å gjøre så mye annet enn å være med deg.

Kan ikke du forstå at jeg vil være med vennene mine? At jeg vil dra på trening, og sånn egentlig vil jeg innom skolen også?

Så, kjære senga mi, jeg slår opp.


Okey da, så er det kanskje ikke mulig, men jeg er lei av å være syk! Heldigvis er jeg på bedringens vei nå, satser på å være i form igjen i morgen. Så, med andre ord, utenom en oslotur på onsdag (får se om jeg skriver noe om den senere, når jeg har fått bildene som ble tatt på mail), så har ikke jeg gjort så fryktelig mye.

Har fått vite at vi har en ny lærer, hun er visstnok kjempe streng. Jeg gleder meg egentlig litt til å få noen andre, og håper på at hun er streng, men innenfor rimelighetens grenser.

Jaja, dere får ha en god helg folkens!

Selvtillit?

Folk generelt oppfatter meg som en person full av selvtillit, men er jeg virkelig det? Jeg mener; det å stå på en scene har jeg alltid vært glad i, å kunne danse som aldri før, snakke til jeg blir hes, eller synge så folk får øreblødninger. Men, da er det ikke jeg som skal ha koreografien, manuset, eller ha skrevet sangen. Straks det kommer dit, er alt mye verre.

Til slutt, etter mange formaninger til meg selv, klarte jeg å lese en selvskrevet novelle for venninna mi, hun likte den. Etter å ha forsøkt mange ganger, klarte jeg endelig å vise noen hvordan koreografien til solodansen min var. Men, først etter at den var ferdig. Ikke underveis. Jeg klarer aldri å vise noen det underveis.

Du vet når du sitter på skolen, og skal lage noe? Jeg sliter veldig når noen står og henger over skulderen min mens jeg lager en presentasjon om immunforsvaret. Det å vise frem det ferdige resultatet etter en stund derimot, det går greit.

Har ikke dette med selvtillit å gjøre? Det å være redd for at noen skal kritisere det du gjør, være redd for at det ikke skal være bra nok? Redd for at du ikke er flink nok? Redd for at noen skal si noe om hvilken elendig jobb du gjør? At noen skal kritisere måten du jobber på?

Jeg har skrevet sanger. Jeg har skrevet dikt. Jeg skriver noveller, jeg koreograferer danser. Jeg skrive manus, og jeg komponerer musikk. Jeg eksperimenterer med sjangre, og prøver å finne min stemme. Alt jeg må nå, er å jobbe med selvtilliten. Den som gjør at en dag, en dag kan jeg kanskje vise frem noe jeg har laget selv, og virkelig være stolt av det.

Så, direkte dårlig selvtillit har jeg kanskje ikke, men jeg har ikke planer om å gå rundt og være redd for å ikke være god nok resten av livet.

UKM 2011

Siste lørdagen i januar var jeg med på noe som heter UKM (Ungdommens kultur mønstring), der danset jeg!

I år var jeg egentlig veldig usikker på om jeg skulle være med. I det siste så har jeg nemlig vært veldig sliten, og det å ha tid til å gjøre det jeg vil har ikke vært lett. Jeg hadde egentlig ingen koreografi klar, før lørdagen uka før, og manglet egentlig koreografi enkelte steder i dansen, men det gikk greit.

Selv om det ble en lang og slitsom dag, angrer jeg ikke på at jeg ble med. Jeg mener, jeg fikk lov til å bruke store deler av dagen på det jeg aller helst ville, hva mer kan en ønske seg?

For øyeblikket er jeg forresten syk, interessant fakta, ikke sant? Håper på å være frisk til i morgen da, ettersom den dagen er litt spesiell, det er ikke hver dag jeg blir 16.

Life has moments hard to describe, feeling great and feeling alive!

Første friminuttet tikker inn, og jeg sitter i trappa sammen med Elvida, Iselin, og flere fantastiske jenter som gjør dagen min toppers. Ja, de er noen av de beina jeg snakket om i går!

I går ettermiddag så følte jeg meg plutselig så ovenpå! Jeg hadde liksom plutselig energi til å gjøre alt mulig! Jeg var bare utrolig glad der jeg satt og nynnet på sanger og redigerte bilder fra årets nyttårsball.

Det å starte dagen med en dobbeltime i skriving er jo greit, vi skulle skrive essay eller kåseri, og jeg skrev et kåseri med tittelen «Morgenstund har gull i munn». Neste time er naturfag, hvor vi for øyeblikket har om kraft og bevegelse. Timen i går gikk med på å trille en kule frem og tilbake og regne ut farten i m/s, med andre ord, en lite produktiv time. Men, innimellom er det rett og slett herlig med sånne timer, hvor du bare kan ta det litt med ro!

Jeg har fremdeles fem minutter igjen til det ringer inn, og vet ikke hva jeg skal skrive! Elvida sitter og hører på musikk fra PC'en min, akkurat nå er det «What's up» av 4 non blondes som spilles, den er fin.

«Du er flink til å danse! Du er så flink i matte!» «Du er flink i alt du Nina!» Jeg har verdens både beste og søteste venninner, du må være enig i det? Så oppmuntrende, de kan alltid få meg til å smile, uansett hvor nedfor jeg er!

Mennesket - Et vesen med mange bein

Mens jeg gikk hjem i dag, begynte jeg å tenke. Ikke det at jeg ikke tenker fra før av også, men jeg begynte å tenke på noe. Hvorfor? Fordi jeg gikk på en islagt gangvei. Det begynte liksom å bli litt irriterende at jeg skulle skli så mye, at det skulle så lite til som noen cm frossent vann for å vippe meg av pinnen. Feil. Det var der jeg i det øyeblikket trakk en slutning som var helt feil. Jeg har mange bein, og om jeg prøver hardt nok, så klarer jeg å holde meg oppe med bare ett.

Et av de bena, er bygd opp av vennskap. Det er en ting som for meg gjør at jeg står støtt.

Familien har selvfølgelig et bein de og, om ikke fler.

Tro det eller ei, skolen har et den óg, men da er det snakk om de smilende «God morgen!»'ene, og ikke leksene.

Alle disse beina er i grunnen rimelig lett for andre å fjerne. Disse beina står som støttespillere i livet jeg lever, og til syvende og sist er det ikke jeg som avgjør om de skal være der.

Greit nok, om alle vennene mine plutselig forsvant, så var jo beinet bare luft til å begynne med, for en ekte venn er en som kommer inn, når resten av verden går ut.

Familien skal det jo også forhåpentligvis veldig mye til fra min side om de svikter.

Men,jeg har også andre bein å stå på.

Dans. Ta dansen fra meg, og du tar fra meg livsgleden.

Skriving. Ta det fra meg, og jeg mister alt mot.

Pusten. Tar du den fra meg, så dør jeg.

Poenget med dette merkelige innlegget er som følger; Vi har mye som holder oss oppegående i livet, men det er ofte at alt ikke vil være der samtidig. Det som er viktig da, er å huske på alle de tingene som er der. Smil fra et annet menneske, sola som skinner på himmelen, og om du tenker deg om. Du har vel en ting du elsker å gjøre over alt på jord? Og så kan du tenke en gang til, tenker du godt nok etter finner du alltid en som er glad i deg for den du er.

Så, livet vakler ofte for de aller fleste, bare pass på å holde balansen på de beina du har! Livet går nemlig videre.

Om huldra (også kjent som Nina)

Den 9. februar 1995 kom det ei lita jente til verden i Haugesund. Men, hun var virkelig en merkelig skrue fra første stund, med mørkt hår og en krøll midt oppe på hodet. Med årene vokste jenta til, og ble et vesen med sterke meninger om alt mellom himmel og jord. Disse meningene er for noen helt ubegripelige, men jeg liker en diskusjon, så sett i gang!
Jeg er glad i å skrive, både det ene og det andre. Det å skrive noveller er noe jeg virkelig elsker, om jeg bare kan sette meg ned en kveld å skrive.
Nå har jeg opprettet en blogg, for å dele noe av det jeg driver med, men også i håp om å få litt fart på skrivegleden, den har nemlig vært i halvsøvne de siste årene.
Så, den dag i dag er jeg ei merkelig skrue, og det er jeg stolt av! Ei danseglad lesehest skal du heller ikke se bort i fra...
Me præikas!