Nerver

Er jeg sær om jeg har litt lyst til å skrike nå?

I morgen, klokken 18:00 begynner forestilling nummer 2 av 4 på Ringerike Kultursenter, hvor fylkesmønstringen i UKM avholdes i år. Jeg er fremdeles så smått i sjokk over at jeg i det hele tatt kom videre fra lokalmønstringen, og begynner nå å få små sommerfugler som danser rundt i magen. Jeg er skråsikker på at når jeg våkner i morgen tidlig kommer de til å økt såpass i hyperaktivitet at de burde hatt diagnosen ADHD.

Det er litt merkelig. Før, altså før jeg begynte på videregående blir vel riktig å si, var jeg nesten aldri nervøs. Første gangen jeg for alvor var skikkelig nervøs var opptaksprøven, for så muntlig eksamen noen dager senere. Så roet det seg, jeg sto foran omtrent 1000 mennesker på KRIK Arena i sommer, og delte et bibelvers noen en gang delte med meg ('La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet troskap og renhet.' 1. Tim 4:12).

Så, jeg begynner å bli rimelig nervøs for morgendagen nå, tanker om at jeg ikke er flink nok surrer rundt i hodet, og jeg er egentlig litt redd for å tabbe meg ut fullstendig på scenen. Koreografien er vel moderne/jazz... -ish, noe som er litt festlig, ettersom jeg egentlig ikke har danset noen av dansestilene før jeg begynte på danselinja i høst. Jeg danser til 'Safe and Sound' av Taylor Swift ft. Civil Wars (toppen av innlegget), og sliter fremdeles med å huske min egen koreografi.

Menmen, jeg får ikke gjort noe mer med saken nå egentlig, må prøve å senke skuldrene, og håpe ting går greit. Og gjør jeg feil, ja da gjør jeg vel det da, det er jo ingen i publikum som kan koreografien i alle fall.

Hva gjorde jeg galt?

Where did I go wrong?
I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up
With you all night
Had I known
How to save a life

Noen ganger lurer jeg sånn på hva jeg har gjort galt. Det virker nemlig som om jeg har gjort noe utrolig fælt, noe fryktelig, noe avskyelig, men jeg finner ikke ut av hva jeg har gjort. Det må være utrolig fælt, ettersom det virker som om dere ikke er glad i meg lenger, samtidig som det må være litt flaut, ettersom ingen vil si meg hva som er galt. Jeg må ha gjort noe så unevnelig, ettersom dere nesten ikke ser på meg lenger. Er dere redd? Redd for at jeg skal møte blikket deres, og for at øynene som møter deres ikke er de samme som før? Redd for at de skal stikke, redd for at de skal gjøre noe fælt med dere?

På den ene siden, så føler jeg meg skikkelig utakknemlig 'se-på-meg-så-synd-det-er-i-meg'. Jeg føler at jeg klager og sutrer over noe som er kjempeteit, en bagatell, noe som jeg ikke burde ofre en eneste tanke. Samtidig så klarer ikke jeg å jage følelsene på dør, de er der, uansett hvor mye jeg skulle ønske de ikke var der. Alle de følelsene som gir meg vondt i magen, og tårer i øynene.

På den annen side, så blir jeg nesten litt sint. Jeg mener, jeg vet at jeg ville ha gjort det stikk motsatte, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer å holde på slik som dere gjør, og bare gå rett forbi meg slik. Det virker nesten som om dere bare har latet som hele veien, men det vil jeg ikke tro. Jeg vil ikke tro noe så vondt om dere, jeg håper vel innerst inne at det virkelig ikke er slik, at det bare er jeg som misforstår. Samtidig, det er enkelte ting som ikke kan misforstås, og det er fornuften min kjempeflink til å minne meg på.

Aller helst skulle jeg ønske at dere bare ville prate med meg. Spørre hvordan det går, gi meg en klem, og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg tror ikke jeg trenger at det skal være sant en gang, bare dere virkelig mener det. Jeg skulle ønske dere ville fortelle meg hva jeg har gjort galt, hvorfor dere plutselig har skiftet retning. Tror dere jeg har valgt dette? Tror dere at jeg ville ha gjort det slik, om jeg hadde fått velge selv?

Edit; Dette innlegget er skrevet mest for å få frem hvordan jeg for øyeblikket føler meg. Hvem tingene i innlegget er rettet mot varierer omtrent fra setning til setning, og det er ment som en tankevekker, ikke noe noen skal ta seg nær av.

Følelser - samvittigheten

I don't want to live like this
Both feet on the ground
I live with the worryfish
And drown
Yohanna - Worryfish

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på forkjellige følelser, og hva de gjør med oss. Har du noen gang tenkt over hvorfor du skjelver når du er redd? Har du tenkt over hvorfor du kanskje føler at du babler om du er forelsket i noen, eller hvorfor vi er redd for å gjøre noe feil, når det egentlig ikke finnes en fasit?

I det siste har jeg særlig tenkt på hva skyldfølelse er, og hvorfor vi får det. Den samvittigheten er lunefull, og ganske irriterende i blandt. Jeg vet om folk som kan gjøre ganske stygge ting, uten å i det hele tatt ofre det en tanke, mens andre får skyldfølelse for ting de ikke en gang har gjort. Selv får jeg skyldfølelse for alt og ingenting, og jeg kan bli skikkelig nedfor for ting som jeg hverken har gjort noe med, eller kan endre på. Jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen, fordi jeg ønsker å gjøre noe mer, og jeg kan få dårlig samvittighet om ei venninne er nedfor. Jeg får dårlig samvittighet når jeg får igjen feil beløp på butikken, og ikke oppdager det før jeg kommer hjem, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke får vært med vennene mine så mye som jeg skulle ønske.

Hva med deg, får du dårlig samvittighet for ting? Noen gang tenkt over hvorfor vi føler det vi føler?