Selvtillit?

Folk generelt oppfatter meg som en person full av selvtillit, men er jeg virkelig det? Jeg mener; det å stå på en scene har jeg alltid vært glad i, å kunne danse som aldri før, snakke til jeg blir hes, eller synge så folk får øreblødninger. Men, da er det ikke jeg som skal ha koreografien, manuset, eller ha skrevet sangen. Straks det kommer dit, er alt mye verre.

Til slutt, etter mange formaninger til meg selv, klarte jeg å lese en selvskrevet novelle for venninna mi, hun likte den. Etter å ha forsøkt mange ganger, klarte jeg endelig å vise noen hvordan koreografien til solodansen min var. Men, først etter at den var ferdig. Ikke underveis. Jeg klarer aldri å vise noen det underveis.

Du vet når du sitter på skolen, og skal lage noe? Jeg sliter veldig når noen står og henger over skulderen min mens jeg lager en presentasjon om immunforsvaret. Det å vise frem det ferdige resultatet etter en stund derimot, det går greit.

Har ikke dette med selvtillit å gjøre? Det å være redd for at noen skal kritisere det du gjør, være redd for at det ikke skal være bra nok? Redd for at du ikke er flink nok? Redd for at noen skal si noe om hvilken elendig jobb du gjør? At noen skal kritisere måten du jobber på?

Jeg har skrevet sanger. Jeg har skrevet dikt. Jeg skriver noveller, jeg koreograferer danser. Jeg skrive manus, og jeg komponerer musikk. Jeg eksperimenterer med sjangre, og prøver å finne min stemme. Alt jeg må nå, er å jobbe med selvtilliten. Den som gjør at en dag, en dag kan jeg kanskje vise frem noe jeg har laget selv, og virkelig være stolt av det.

Så, direkte dårlig selvtillit har jeg kanskje ikke, men jeg har ikke planer om å gå rundt og være redd for å ikke være god nok resten av livet.