Mens jeg gikk hjem i dag, begynte jeg å tenke. Ikke det at jeg ikke tenker fra før av også, men jeg begynte å tenke på noe. Hvorfor? Fordi jeg gikk på en islagt gangvei. Det begynte liksom å bli litt irriterende at jeg skulle skli så mye, at det skulle så lite til som noen cm frossent vann for å vippe meg av pinnen. Feil. Det var der jeg i det øyeblikket trakk en slutning som var helt feil. Jeg har mange bein, og om jeg prøver hardt nok, så klarer jeg å holde meg oppe med bare ett.
Et av de bena, er bygd opp av vennskap. Det er en ting som for meg gjør at jeg står støtt.
Familien har selvfølgelig et bein de og, om ikke fler.
Tro det eller ei, skolen har et den óg, men da er det snakk om de smilende «God morgen!»'ene, og ikke leksene.
Alle disse beina er i grunnen rimelig lett for andre å fjerne. Disse beina står som støttespillere i livet jeg lever, og til syvende og sist er det ikke jeg som avgjør om de skal være der.
Greit nok, om alle vennene mine plutselig forsvant, så var jo beinet bare luft til å begynne med, for en ekte venn er en som kommer inn, når resten av verden går ut.
Familien skal det jo også forhåpentligvis veldig mye til fra min side om de svikter.
Men,jeg har også andre bein å stå på.
Dans. Ta dansen fra meg, og du tar fra meg livsgleden.
Skriving. Ta det fra meg, og jeg mister alt mot.
Pusten. Tar du den fra meg, så dør jeg.
Poenget med dette merkelige innlegget er som følger; Vi har mye som holder oss oppegående i livet, men det er ofte at alt ikke vil være der samtidig. Det som er viktig da, er å huske på alle de tingene som er der. Smil fra et annet menneske, sola som skinner på himmelen, og om du tenker deg om. Du har vel en ting du elsker å gjøre over alt på jord? Og så kan du tenke en gang til, tenker du godt nok etter finner du alltid en som er glad i deg for den du er.
Så, livet vakler ofte for de aller fleste, bare pass på å holde balansen på de beina du har! Livet går nemlig videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar