Dagen

Jeg gruer meg egentlig. Det er en dag som skal være spesiell, og flott. En dag som jeg gruer meg like mye til hvert eneste år.

Jeg kan ikke tro det er gått nesten et helt år siden sist. En hel runde rundt solen er gått siden sist jeg satt med denne klumpen i halsen, og gruet for morgendagen. I løpet av det året har det fødtes tre jenter jeg er blitt glad i. Jeg har møtt fantastiske folk, og fått mange nye venner. Året har også hatt mange nedturer, med både sammenbrudd og utmattethet.

Når jeg var liten, gledet jeg meg alltid. Det var en stor begivenhet for ei lita jente å ankomme barnehagen, for så å få en krone plassert på hodet. Hun smilte og koste seg, blåste lys på kake, og sa takk til alle som gratulerte.

Jenta ble eldre. I klasserommet var dagen markert på oppslagstavlen. Alle hadde tegnet en tegning hver, hvor datoen sto skrevet nederst. De syntes min tegning var stygg, men, de husket i alle fall dagen.

Den tiende gangen jeg hadde dagen står sterkt i minnet. Vi, det vil si klassen, spilte fotball. Jeg pleide ikke å få være med, men i dag fikk jeg lov. Jeg ble til og med valgt på et lag. Vi spilte mot klassen over, noe som var stas, når vi ledet. Plutselig løp jeg frem, og taklet 'stjernespissen' deres. Jeg fikk fra ham ballen, og traff til og med målet mellom de to hvite metallstengene. En meningsløs idrett. Du løper omkring på et avsperret område for å få tak i en ball, og det første du gjør når du får den er å sparke den langt ut i den forbudte skogen. Skoleklokka ringte, og med ett var spillet over, vi gikk samlet oppover bakken mot skolen og lo, da stjernespissen kom opp bak meg. Han tok tak i meg, snudde meg rundt, og filleristet meg så kraftig at jeg begynte å gråte.

"Ikke bry deg." Var alt de voksne sa. Klassekameratene som øyeblikket før hadde snakket med meg sto bare og så på, noen av dem lo.
Ikke bry deg.

Slik gikk årene, og folk glemte. Folk husket ikke lenger hvilken dag det var. Jeg husker jeg sendte melding til bestevenninnen min, spurte om hun ikke hadde glemt noe. Spurte hvilken dag det var i dag, ja til og med hvilken dato, men hun kom ikke på det.

I 2009 skulle klassen på måneskinnstur på denne dagen. De skulle gå på ski opp til kommunehytta, og kose seg der, og gå hjem igjen i måneskinnet. Selv kunne jeg ikke være med, det var for kaldt. I stedet var jeg så heldig at jeg fikk sitte i klasserommet å gjøre skolearbeid.

Året etter var det ingen andre enn familien som husket det. Jeg valgte selv å ikke si noe, og selv om de andre til og med var innom facebook flere ganger, var det ingen som husket. Ingen som så, ingen som smilte. I stedet ble jeg kastet inn som koreograf til en forestilling, og ble belønnet med å jobbe så mye og stresse så kraftig at jeg etter forestillingen var sengeliggende i over en uke.

Så kom året da jeg selv glemte dagen helt. Etter to sammenbrudd i løpet av to måneder gikk kroppen på autopilot, mens hodet sov. I tillegg har vi funnet ut i ettertid at jeg hadde kyssesyke. Noen i klassen husket det vel, og det ble sunget en lav og halvveis sang. Den halvparten som sang ville vel egentlig ikke synge de heller.

Så, som du sikkert forstår; dette er en dag med mye minner knyttet til seg. Jeg har selvfølgelig noen gode minner, men av en eller annen grunn er det ikke de som kommer dansende i hukommelsen min når vi nå nærmer oss den 17 av disse dagene. Jeg merker at alt som er stress føles mye verre, og det knyter seg litt i magen.

Jeg håper at denne gangen vil det brytes. Jeg håper at denne gangen skal jeg reise hjem med et smil, glad. Jeg håper at dagen skal gi meg gode minner å ta med videre, gode minner å lime inn i hukommelsesboka. Gode minner å dele med barn og barnebarn, om og når den tiden kommer.

Jeg håper, men tør ikke tro. Selv om jeg både ønsker og vil, får jeg ikke kroppen og hodet mitt til å tro. Tro at de vil huske den, uten at jeg sier noe.

Jeg vet ikke. Aller mest nå ønsker jeg bare å få dagen overstått så fort som mulig.

Så meg selv, gratulerer med 17-års dagen, kan vi hoppe til morgendagen nå?