Bølgene slo svakt mot sanden, en kveld sent i august. Månen lyste opp den lille stranden, hvor hun sto med de barbente føttene ute i vannet. Gradestokken viste 18 grader, noe som ikke var uvanlig på denne tiden av året. Vinden ulte svakt der den sveipet gjennom trærne i lange drag, og løsnet de første bladene for høsten.
I dag var det nøyaktig ett år siden sist hun var her.
De gikk hånd i hånd nedover den kronglete stien som ledet mot stranden. Dagens siste solstråler sveipet over himmelen, og kastet et rødt lys over sjøen. Hånden hans holdt godt om hennes, og den var varm og god. Hun snublet litt der hun gikk ved siden av ham, helt oppslukt av ham. Hun var helt sikker på at om hun falt ville han gripe henne. I kveld var hun helt trygg, og i hans armer.
I det de kom ned på stranden stoppet de, fremdeles hånd i hånd. Hun så opp i de øynene hun hadde møtt så mange ganger før. De mørke, dype øynene som hun kunne druknet i. Hun kunne forsvinne inn i dem og aldri komme tilbake om hun ville. De var helt alene. Hånden hans strøk over kinnet hennes, og la seg under haken hennes. Hun løftet hodet akkurat nok til å møte øynene hans på ny. Han kom enda nærmere. Den ene hånden strøk over armen hennes, i det den andre støttet opp midt på ryggen. Hun lente seg bakover i omfavnelsen hans i det leppene deres møttes som så mange ganger før. Hun lukket øynene og gjengjeldte kysset hans. De sto slik lenge. Når hun reiste seg opp igjen gikk de enda litt nærmere hverandre, før hånden hans smøg seg opp under t-skjorta. Han fiklet litt, men fikk opp BH-en til slutt. Hun smilte til ham. Hun visste nøyaktig hva han tenkte, trodde hun. Hun lente seg mot ham. Sakte la han henne ned i sanden. Hun lo.
Med et skjedde det flere ting på en gang. Det raslet i buskene like i nærheten, uten at hun enset det. Hun var oppslukt av ansiktet hans. Det forandret seg. Hun kunne ikke lenger se kjærestens følelser. Plutselig føltes det ut som om gutten som satt over henne var en vilt fremmed, en hun ikke visste hvem var. Dette skulle være første gang, men noe måtte være utrolig galt! Smilet forsvant fra leppene hennes, og hun prøvde å stavre seg opp. Hun var fastklemt under vekten hans. Når hun prøvde å komme seg løs dyttet han henne i brystet så hun falt ned igjen. En annen gutt tok tak rundt håndleddene hennes. Noe strammet til om dem. Det gjorde ufattelig vondt! Håndleddene ble holdt nede, mens noen andre tok tak i anklene hennes. Hun sparket, prøvde å kjempe seg fri. Hun prøvde å skrike, men han hadde lagt hånden om munnen på henne. Gutten som holdt håndleddene nede stappet et tørkle ned i munnen på henne. Han tok et annet tørkle og bandt rundt hodet hennes. Nå var hun kneblet. Nei! Hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Hun skjønte så alt for godt. Hun vred seg alt hun kunne, prøvde å sparke, prøvde å slå. Snart holdt de så godt at hun ikke lenger kunne bevege seg. Hun merket trykket på livet lette i det kjæresten reiste seg. Hun prøvde igjen å komme seg løs, men hun satt fast. Guttene var fire, hun var i klart fåtall. Hun måtte bruke energi for å puste. Hun prøvde å skrike igjen, nyttesløst. Kjæresten bøyde seg ned ved siden av henne, og beveget seg ned mot livet. Han begynte sakte å kneppe opp knappene i livet. Hun visste hun ikke skulle tatt det skjørtet! Hun prøvde å rive seg løs på ny, men de var sterkere. Han slo henne over skinnet han så ømt hadde strøket tidligere. Tårene spratt fram i øyekroken. Han kunne se at det var ikke lenger bare vissheten om hva de kom til å gjøre som gjorde at hun kjempet. Hun kjempet fordi hun var redd. Livredd. Han brydde seg ikke. Han løsnet den siste knappen, og trakk det løse skjørtet nedover bena hennes. I det de tok skjørtet helt av slapp de ankelen akkurat lenge nok til at hun fikk sparket til. Hun kjente at foten traff! Hun hadde truffet en av de fremmede guttene i ansiktet. Han skrek til, og slapp den andre ankelen. Hun sparket og sparket for å komme løs. Men den ene gutten holdt så hardt om håndleddene at hun ikke klarte å rykke seg løs. Noen hadde på ny grepet om anklene hennes. Hun trykte bena sammen, i håp om at hun skulle være sterk nok. Kjærestens tunge kropp satt på ny oppå henne. T-skjorta ble revet over hodet på henne. Hun lukket øynene. Hun følte seg helt blottet nå der hun lå i sanden. Hun prøvde fremdeles å kjempe seg løs, uten resultat. BH-en var allerede løsnet, det hadde han sørget for. Han løftet den opp, over hodet hennes. Hun knep øynene hardere sammen i det han tok tak. Det gjorde vondt. Uvirkelig vondt! Trusa ble revet av. Nå hadde hun ingenting. Hun kjempet fremdeles. Han reiste seg igjen. Han gikk lenger nedover kroppen hennes, og fikk hjelp av de to andre til å tvinge bena hennes fra hverandre. Hun forsøkte å skrike igjen, nyttesløst. Det føltes som om det aldri skulle ta slutt!
Han reiste seg, hun var lettet. Det varte ikke. Før hun visste ordet av det satt en av de andre guttene overskrevs oppå henne. Hun hadde lyst til å gi opp, samtidig som hun instinktivt kjempet videre.
Da de var ferdige lot de henne i fred. Hun lå der. Underlivet verket, men hun klarte ikke å røre seg. Hun bare lå der i den myke sanden alene. Hun ønsket bare å dø. Hun ba om å få dø. Solen hadde sunket helt ned, og mørket hadde senket seg.
Ett år siden i dag. Bølgene lekte om anklene hennes. Arrene hun hadde fått rundt håndleddene etter tråden de var bundet med var nesten ikke synlige lenger. Hun hadde aldri fortalt en levende sjel hva som skjedde den kvelden. Den hemmeligheten var mellom henne og de fire guttene. Hun visste nå hva de het alle fire, heldigvis møtte hun aldri noen av dem. De hadde dratt til vært sitt det siste året, ingen av dem var lenger her i byen. Lyden av barnegråt brøt gjennom tankene hennes. Hun smilte for seg selv og skikket ned på den lille skapningen hun hadde i hendene. Hun løftet jenta opp mot skulderen og rugget forsiktig til hun sluttet å gråte. Ingen av dem skulle noen gang få vite at en av dem hadde en datter, de skulle ikke få ta fra henne mer. Datteren var hennes, og ingen andres.
Til leseren: Jeg vil bare beklage om det er skrivefeil jeg har oversett. Jeg er også flink til å glemme småord om jeg er ufokusert, så om noe mangler, ville jeg blitt glad om du sa i fra, slik at jeg kan rette det opp.
-Nina
