Vinterstjerne

Jeg møtte en stjerne

I en vinter så lang

Hun sang så stille

En nydelig sang

Hun viste meg varme

Ga ordene klang

Hun passer sånn på meg

Gang etter gang
(4/1-12)

Dagen kom...

Om du ser litt lenger ned, så var dette en dag jeg har gruet meg mye til. Det er en dag som for meg de siste årene har bragt med seg en klump i halsen, og et drag i magen.

Jeg har sagt til meg selv at i år ville bli annerledes, i år ville det bli en fin dag.

Det ble det.

Den overgikk all forventning!

Jeg begynte dagen med å ankomme skolen, hvor Ida og Karolina teller til tre og sier: "Gratulerer med dagen!" I kor, før de begge to gir meg klem. Når jeg kom opp i gang sto Thomas der og gratulerte, og jeg kunne ikke annet enn å smile.

Så har vi herlige Thilde da, som når jeg var ferdig med matteprøven dro meg med ned i kantina, og kjøpte sjokolade til meg. Og Christina fina som omtrent moste meg i en klem når hun kom ut etter prøven.

I fjerde time kunne jeg omtrent klappa til Christina når hun vinka til seg spansklæreren… Så, sang hele klassen bursdagssang på spansk, herlig! Og vet du hva det beste var? Alle var med og sang!

Så bestemte Thilde seg for å si i fra til Kjersti, så da måtte jeg etter mas fra Linn Amalie opp på pulten… Godt det bare er en gang i året! Men for all del, det var gøy å høre alle synge! Snu seg rundt og se alle de smilende ansiktene.

Så, da var jeg 17 da. Må innrømme at det føles ikke så annerledes fra i går, bortsett fra det at kampesteinene i magen er byttet ut med sommerfugler!

(Foto og redigering: Nora) Bildet er fra Chris sin bursdag i januar, men jeg tror det bildet er det eneste vi har hvor i alle fall noen av vennegjengen er samlet...

Men ja, dagen kom, og gikk alt for fort!

Dagen

Jeg gruer meg egentlig. Det er en dag som skal være spesiell, og flott. En dag som jeg gruer meg like mye til hvert eneste år.

Jeg kan ikke tro det er gått nesten et helt år siden sist. En hel runde rundt solen er gått siden sist jeg satt med denne klumpen i halsen, og gruet for morgendagen. I løpet av det året har det fødtes tre jenter jeg er blitt glad i. Jeg har møtt fantastiske folk, og fått mange nye venner. Året har også hatt mange nedturer, med både sammenbrudd og utmattethet.

Når jeg var liten, gledet jeg meg alltid. Det var en stor begivenhet for ei lita jente å ankomme barnehagen, for så å få en krone plassert på hodet. Hun smilte og koste seg, blåste lys på kake, og sa takk til alle som gratulerte.

Jenta ble eldre. I klasserommet var dagen markert på oppslagstavlen. Alle hadde tegnet en tegning hver, hvor datoen sto skrevet nederst. De syntes min tegning var stygg, men, de husket i alle fall dagen.

Den tiende gangen jeg hadde dagen står sterkt i minnet. Vi, det vil si klassen, spilte fotball. Jeg pleide ikke å få være med, men i dag fikk jeg lov. Jeg ble til og med valgt på et lag. Vi spilte mot klassen over, noe som var stas, når vi ledet. Plutselig løp jeg frem, og taklet 'stjernespissen' deres. Jeg fikk fra ham ballen, og traff til og med målet mellom de to hvite metallstengene. En meningsløs idrett. Du løper omkring på et avsperret område for å få tak i en ball, og det første du gjør når du får den er å sparke den langt ut i den forbudte skogen. Skoleklokka ringte, og med ett var spillet over, vi gikk samlet oppover bakken mot skolen og lo, da stjernespissen kom opp bak meg. Han tok tak i meg, snudde meg rundt, og filleristet meg så kraftig at jeg begynte å gråte.

"Ikke bry deg." Var alt de voksne sa. Klassekameratene som øyeblikket før hadde snakket med meg sto bare og så på, noen av dem lo.
Ikke bry deg.

Slik gikk årene, og folk glemte. Folk husket ikke lenger hvilken dag det var. Jeg husker jeg sendte melding til bestevenninnen min, spurte om hun ikke hadde glemt noe. Spurte hvilken dag det var i dag, ja til og med hvilken dato, men hun kom ikke på det.

I 2009 skulle klassen på måneskinnstur på denne dagen. De skulle gå på ski opp til kommunehytta, og kose seg der, og gå hjem igjen i måneskinnet. Selv kunne jeg ikke være med, det var for kaldt. I stedet var jeg så heldig at jeg fikk sitte i klasserommet å gjøre skolearbeid.

Året etter var det ingen andre enn familien som husket det. Jeg valgte selv å ikke si noe, og selv om de andre til og med var innom facebook flere ganger, var det ingen som husket. Ingen som så, ingen som smilte. I stedet ble jeg kastet inn som koreograf til en forestilling, og ble belønnet med å jobbe så mye og stresse så kraftig at jeg etter forestillingen var sengeliggende i over en uke.

Så kom året da jeg selv glemte dagen helt. Etter to sammenbrudd i løpet av to måneder gikk kroppen på autopilot, mens hodet sov. I tillegg har vi funnet ut i ettertid at jeg hadde kyssesyke. Noen i klassen husket det vel, og det ble sunget en lav og halvveis sang. Den halvparten som sang ville vel egentlig ikke synge de heller.

Så, som du sikkert forstår; dette er en dag med mye minner knyttet til seg. Jeg har selvfølgelig noen gode minner, men av en eller annen grunn er det ikke de som kommer dansende i hukommelsen min når vi nå nærmer oss den 17 av disse dagene. Jeg merker at alt som er stress føles mye verre, og det knyter seg litt i magen.

Jeg håper at denne gangen vil det brytes. Jeg håper at denne gangen skal jeg reise hjem med et smil, glad. Jeg håper at dagen skal gi meg gode minner å ta med videre, gode minner å lime inn i hukommelsesboka. Gode minner å dele med barn og barnebarn, om og når den tiden kommer.

Jeg håper, men tør ikke tro. Selv om jeg både ønsker og vil, får jeg ikke kroppen og hodet mitt til å tro. Tro at de vil huske den, uten at jeg sier noe.

Jeg vet ikke. Aller mest nå ønsker jeg bare å få dagen overstått så fort som mulig.

Så meg selv, gratulerer med 17-års dagen, kan vi hoppe til morgendagen nå?

Dance, as though no one is watching you

Det å danse, er en fantastisk følelse. Det er ubeskrivelig, det finnes knapt noe i verden som er bedre. Den dagen jeg ikke danser, er den dagen jeg er død.

Tidenes julegave

I klassen vår har vi julekalender. Den fungerer slik at alle i klassen har skrevet noe fint til hverandre som læreren har skrevet inn på kort, så får noen kort hver dag. For noen dager siden var det min tur til å få kort, og der sto det så mye fint! jeg begynte å gråte av alt det fine min herlig dans/drama klasse hadde skrevet.

" Du ser andre i klassen og er veldig omsorgsfull, smart og sterk, utrolig hyggelig, flink i alt, intelligent og ei smart jente, god, snill og søt, hjelpsom, nydelig, fantastisk, snill og kunnskapsrik, klok, forståelsesfull, skoleflink. Du ser det beste i alle, er fornuftig, smart og bestemt, flink til å danse, kjempesøt, en god venn. De er ei fantastisk jente, klassens helt, snill, rettferdig. Jeg digger deg! Du er supersøt, den gløggeste i klassen, med det største hjertet. Du er herlig, du fortjener alt godt i verden =)"

Dere, jeg er glad i dere!

"Broken"

                                           

"'Cause I'm broken when I'm open

And I don't feel like I'm strong enough

'Cause I'm broken when I'm lonesome

And I don't feel right when you're gone away

You're gone away"

Barn som er vant til...

Barn som er vant til kritikk, de lærer å fordømme.

Barn som er vant til fiendtlighet, de lærer å sloss.

Barn som er vant til frykt, de lærer å være engstelig.

Barn som er vant til medlidenhet, de lærer å synes synd på seg selv.
Barn som er vant til å bli ledd av, de lærer å være sjenert.

Barn som er vant til sjalusi, de lærer å misunne.

Barn som er vant til skam, de lærer å føle seg skyldig.

Barn som er vant til oppmuntring, de lærer å ha tillit.

Barn som er vant til toleranse, de lærer å være tålmodig.

Barn som er vant til ros, lærer å sette pris på.

Barn som er vant til aksept, de lærer å elske.

Barn som er vant til å bli godkjent, de lærer å være glad i seg selv.

Barn som er vant til å bli anerkjent, de lærer at de er bra å ha mål.

Barn som er vant til å dele, de lærer å være generøse.

Barn som er vant til ærlighet, de lærer å snakke sant.

Barn som er vant til rettferdighet, de lærer å være rettferdige.

Barn som er vant til godhet og omtanke, de lærer å respektere.

Barn som er vant til sikkerhet, de lærer å tro på seg selv og de rundt.

Barn som er vant til vennlighet, de lærer at verden er et fint sted å leve.

Oversatt fritt fra engelsk, etter Dorothy Law Nolte

Tusen takk

Morgenen den attende august satte jeg meg opp i senga 05:45. Følelsene som hev seg rundt inni meg var blandede, på den ene siden var jeg spent. Gledet meg. Overbevist om at det skulle bli tre fantastiske år. Den andre halvdelen av meg var redd. Jeg gruet meg, hadde lyst til å legge meg ned igjen og dra dyna godt over hodet. Bare gjemme meg der til videregående var ferdig.

Jeg gikk opp fra Lierstranda alene, ikke helt sikker på hvor jeg skulle. Men, jeg fant frem til slutt. I aulaen kjente jeg klumpen i magen enda mer enn før. Aller helst ville jeg bare snu i døråpningen, og løpe. Men, det kunne jeg jo ikke. Jeg ble sittende langt fremme, og var glad for at klassen ble ropt opp ganske tidlig.

Klassen vår så ganske normal ut. Vi hadde bertene, de som ikke kan ta noe seriøst, dramaqueens, de som ikke bryr seg, men ingen som så direkte frekk ut. Ved dagens slutt ble jeg sendt hjem med en sekk som veide minst to tonn, og en god del nye bekjentskap.

Det var først etter en ukes tid jeg innså hvor fantastisk hele gjengen var! De som først hadde virket som «sminkedokkene som holder seg for god for oss andre» var kjempekule, de som virket som dramaqueens var noen av de kuleste folkene jeg har møtt, og jo mer jeg pratet med dem, jo sikrere ble jeg på hva jeg kunne se frem mot.

Nå har jeg en stor takk jeg vil gi klassen min. Noen av de mest fantastiske mennesker jeg noen gang har møtt. De har vist meg at jeg er verdt noe jeg óg. De har vist meg at det går an å glede seg til å gå på skolen; hver dag. De har vist meg at det er greit å gråte, for de vil alltid stille opp. De har gitt meg livsglede, noe som er ganske stort.

Jeg har aldri noensinne før gledet meg så mye over skolen. Aldri før har jeg opplevd å så gode venner i nærheten hver dag. Jeg har aldri gruet meg til helgene før, fordi jeg ikke får vært med vennene mine.

Jeg har aldri opplevd forståelse på denne måten.  Folk som dropper parfymen, fordi de vet jeg blir dårlig. Folk som spør om det går bra når jeg stopper for å ta medisin. Folk som ikke mobber meg for at jeg får til ting, men i stedet løfter meg opp, og er vennlige. Aldri før opplevd at det å være bare Nina, det er helt greit.

Så, til hele klassen, alle 29 medelever, tusen takk for at dere er de dere er! For at du, akkurat du, er den du er! Tusen takk, for at du har gjort skolehverdagen til noe jeg kan trives med, ja til og med glede meg til. Du er fantastisk.

Så, tusen, tusen takk.

I et speil, i en gåte.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,

da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,

da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

- 1. kor 13:12

Sunshine!

Slik føler jeg meg egentlig nå. Den solskinnsfølelsen. Så, når jeg føler meg slik er det beste som finnes å sette på denne sangen, og bare hoppedanse rundt som en galning.

Husker du første skoledag? Den dagen du maste på foreldrene dine, redd for at du skulle komme for sent. Skolesekken på ryggen, og klær du ikke fikk lov til å skitne til. Sommerfuglene i magen ertet hverandre og ble villere og villere, og det føltes som om verden bølget litt under føttene der du gikk.

Jeg har ikke forandret meg så mye. Det er jeg som må stå opp tidlig, men redd for å ikke rekke bussen, selv om jeg er tidlig ute. Tenk om bussen gikk tidlig i dag? Tenk om den ikke kommer? Når jeg endelig kom meg på skolen, så var det spørsmål om hvor jeg skulle. Hadde jeg gått rett? Tenk om jeg var gått til feil rom! Sommerfuglene i magen knuffet, og lot det krible enda mer. Når vi ble ropt opp i klassene oppdaget jeg at jeg ikke kjente noen. Jeg hadde sett noen av jentene før, men ellers var det bare masse fremmede mennesker. Jeg hadde lyst til å rette på smykket, det hang sikkert skjevt. Og om ikke det hang skjevt, så hadde sikkert toppen hektet seg opp i noe, slik at jeg så helt rar ut. Altså, ett eller annet måtte være feil. Plutselig var skoene to nummer for store, og buksa for liten. Håret var for langt, og magen for stor. Selvtilliten som gjennom hele sommeren var blitt stadig sterkere var som blåst bort av vinden. Helt lost. Bena føltes som gele under meg, og det var ikke lett å gå.

Den følelsen ga seg heldigvis relativt kjapt. Tenk, det er nå snart tre uker siden jeg begynte, og jeg stortrives. Jeg gleder meg til å stå opp om morgenen, fordi jeg vet jeg går til et sted hvor jeg er ønsket. Jeg går til et sted der det er helt greit at jeg er meg, og bare meg.

18. august møtte jeg opp for første dag på danselinja. Vi er 13 jenter, og en gutt. Sammen med oss har vi en herlig dramagjeng, så vi har som regel noe å finne på. Enten det er å kle oss ut som pirater på aktivitetsdagen, eller om det er å sitte på en benk i Drammen å synge sangen fra koret, høyt (og ja, folk stirret på oss). Det innebærer også å måtte være ute av døra klokken 06:30 om morgenen, og hvis jeg er heldig, være hjemme igjen mellom 17:00 og 17:30. Så kommer leksene oppå det hele.

Men, nå sporer jeg helt av her. Hittil har hver eneste skoledag vært toppers, selvfølgelig har jeg hatt nedturer og skuffelser som de fleste andre, men alt i alt, supre dager!