Nerver

Er jeg sær om jeg har litt lyst til å skrike nå?

I morgen, klokken 18:00 begynner forestilling nummer 2 av 4 på Ringerike Kultursenter, hvor fylkesmønstringen i UKM avholdes i år. Jeg er fremdeles så smått i sjokk over at jeg i det hele tatt kom videre fra lokalmønstringen, og begynner nå å få små sommerfugler som danser rundt i magen. Jeg er skråsikker på at når jeg våkner i morgen tidlig kommer de til å økt såpass i hyperaktivitet at de burde hatt diagnosen ADHD.

Det er litt merkelig. Før, altså før jeg begynte på videregående blir vel riktig å si, var jeg nesten aldri nervøs. Første gangen jeg for alvor var skikkelig nervøs var opptaksprøven, for så muntlig eksamen noen dager senere. Så roet det seg, jeg sto foran omtrent 1000 mennesker på KRIK Arena i sommer, og delte et bibelvers noen en gang delte med meg ('La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet troskap og renhet.' 1. Tim 4:12).

Så, jeg begynner å bli rimelig nervøs for morgendagen nå, tanker om at jeg ikke er flink nok surrer rundt i hodet, og jeg er egentlig litt redd for å tabbe meg ut fullstendig på scenen. Koreografien er vel moderne/jazz... -ish, noe som er litt festlig, ettersom jeg egentlig ikke har danset noen av dansestilene før jeg begynte på danselinja i høst. Jeg danser til 'Safe and Sound' av Taylor Swift ft. Civil Wars (toppen av innlegget), og sliter fremdeles med å huske min egen koreografi.

Menmen, jeg får ikke gjort noe mer med saken nå egentlig, må prøve å senke skuldrene, og håpe ting går greit. Og gjør jeg feil, ja da gjør jeg vel det da, det er jo ingen i publikum som kan koreografien i alle fall.

Hva gjorde jeg galt?

Where did I go wrong?
I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up
With you all night
Had I known
How to save a life

Noen ganger lurer jeg sånn på hva jeg har gjort galt. Det virker nemlig som om jeg har gjort noe utrolig fælt, noe fryktelig, noe avskyelig, men jeg finner ikke ut av hva jeg har gjort. Det må være utrolig fælt, ettersom det virker som om dere ikke er glad i meg lenger, samtidig som det må være litt flaut, ettersom ingen vil si meg hva som er galt. Jeg må ha gjort noe så unevnelig, ettersom dere nesten ikke ser på meg lenger. Er dere redd? Redd for at jeg skal møte blikket deres, og for at øynene som møter deres ikke er de samme som før? Redd for at de skal stikke, redd for at de skal gjøre noe fælt med dere?

På den ene siden, så føler jeg meg skikkelig utakknemlig 'se-på-meg-så-synd-det-er-i-meg'. Jeg føler at jeg klager og sutrer over noe som er kjempeteit, en bagatell, noe som jeg ikke burde ofre en eneste tanke. Samtidig så klarer ikke jeg å jage følelsene på dør, de er der, uansett hvor mye jeg skulle ønske de ikke var der. Alle de følelsene som gir meg vondt i magen, og tårer i øynene.

På den annen side, så blir jeg nesten litt sint. Jeg mener, jeg vet at jeg ville ha gjort det stikk motsatte, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer å holde på slik som dere gjør, og bare gå rett forbi meg slik. Det virker nesten som om dere bare har latet som hele veien, men det vil jeg ikke tro. Jeg vil ikke tro noe så vondt om dere, jeg håper vel innerst inne at det virkelig ikke er slik, at det bare er jeg som misforstår. Samtidig, det er enkelte ting som ikke kan misforstås, og det er fornuften min kjempeflink til å minne meg på.

Aller helst skulle jeg ønske at dere bare ville prate med meg. Spørre hvordan det går, gi meg en klem, og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg tror ikke jeg trenger at det skal være sant en gang, bare dere virkelig mener det. Jeg skulle ønske dere ville fortelle meg hva jeg har gjort galt, hvorfor dere plutselig har skiftet retning. Tror dere jeg har valgt dette? Tror dere at jeg ville ha gjort det slik, om jeg hadde fått velge selv?

Edit; Dette innlegget er skrevet mest for å få frem hvordan jeg for øyeblikket føler meg. Hvem tingene i innlegget er rettet mot varierer omtrent fra setning til setning, og det er ment som en tankevekker, ikke noe noen skal ta seg nær av.

Følelser - samvittigheten

I don't want to live like this
Both feet on the ground
I live with the worryfish
And drown
Yohanna - Worryfish

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på forkjellige følelser, og hva de gjør med oss. Har du noen gang tenkt over hvorfor du skjelver når du er redd? Har du tenkt over hvorfor du kanskje føler at du babler om du er forelsket i noen, eller hvorfor vi er redd for å gjøre noe feil, når det egentlig ikke finnes en fasit?

I det siste har jeg særlig tenkt på hva skyldfølelse er, og hvorfor vi får det. Den samvittigheten er lunefull, og ganske irriterende i blandt. Jeg vet om folk som kan gjøre ganske stygge ting, uten å i det hele tatt ofre det en tanke, mens andre får skyldfølelse for ting de ikke en gang har gjort. Selv får jeg skyldfølelse for alt og ingenting, og jeg kan bli skikkelig nedfor for ting som jeg hverken har gjort noe med, eller kan endre på. Jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen, fordi jeg ønsker å gjøre noe mer, og jeg kan få dårlig samvittighet om ei venninne er nedfor. Jeg får dårlig samvittighet når jeg får igjen feil beløp på butikken, og ikke oppdager det før jeg kommer hjem, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke får vært med vennene mine så mye som jeg skulle ønske.

Hva med deg, får du dårlig samvittighet for ting? Noen gang tenkt over hvorfor vi føler det vi føler?

Prosjekt hybelvårrengjøring... Og litt til

En gang, for veldig lenge siden, var det en bøtte. Å nei da du, det var ingen alminnelig bøtte, det var en rød vaskebøtte. Men denne stakkers bøtten, den ble stuet inn i bunnen av et skap, og glemt helt bort. Det gikk en evighet, før plutselig en dag…

Fikk bøtta besøk! Hybelen fikk nemlig besøk av to jenter. Den ene var skrekkelig høy (hele 1.62, eller noe sånt), og den andre sto i alle fall stolt, med sine 1.56. De lette vel og lenge, før de fant denne ensomme vaskebøtta, og bestemte seg umiddelbart for å ta den i bruk.

Og slik gikk det til, at Christina fikk ren hybel. Jeg og Sigrid gikk amok med hver vår vaskeklut, støvsuger og musikk. Prosjekt hybelvårrengjøring var i gang.

Her har Sigrid funnet veien opp på kjøkkenbenken, og tar livet av den ene hybelkaninkolonien.

Forresten, Chris, beklager at vi tok livet av alle dyrene dine. Vi så du hadde tatt godt vare på hybelkaninene, latt dem bli både store og tjukke, men vi bestemte oss for å gjøre kort prosess både oppå skapet, bak sofaen, og under senga.

Og, når vi først hadde endevendt hele stedet, fant vi ut at en ommøblering hadde gjort seg. Sterke som vi er flyttet vi senga tvers over rommet, og satte skrivepulten inn i et hjørne, og vips. Plutselig fant vi ut at hybelen var jo ganske stor!

Det å sende Sigrid alene til Torget Vest var dog en interessant greie. Men, hun fant frem, og kom seg til og med til magasinet også! Hun gikk amok, og kjøpte ikke bare vaskekluter og kostebrett, men også en duk, et bilde og en blomst. (Blomsten var av slaget selv ikke Christina kan ta livet av.)

Her har Sigrid lagt seg, etter mange timers rydding og vasking. Da måtte jeg jo selvfølgelig ta frem kameraet.

Så kom øyeblikket vi alle hadde ventet på. Vaskebøtta var dessverre satt inn i skapet igjen, støvsugeren gitt tilbake til naboen, og hybelkaninene døde.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Chris hadde ikke ord når hun kom hjem, og så hva vi hadde gjort.

Vi er helt normale, sånn, om du lurte.

Så overlot jeg kameraet til Sigrid, noe som i grunnen funket ganske bra det også, eller hva?

Dette var lørdagen, i korte trekk. Søndag reiste jeg og Chris til Mjøndalen, og så på Løvenes Konge 2. Det var kjempekult.

Vår Nora var kjempeflink i rollen som Zira!

Og på toget hjem til Kongsberg, ble jeg paparazzi… Igjen.

Og så til slutt, bare fordi jeg er så flink til å legge ut bilder av andre, skal dere få et av meg også.

Så får jeg håpe det ikke blir så lenge til neste gang jeg poster, har planer om flere innlegg, men det er bare det å ha tid til å skrive dem.

Og sånn forresten, jeg skal danse solo på fylkesmønstringen i UKM i år, jeg gleder meg!

"Alt makter jeg..."

Bildet var egentlig tenkt som ny header, men jeg ombestemte meg, av en eller annen grunn. Det inneholder noen av de bibelversene som betyr mest for meg for øyeblikket.

Vinterstjerne

Jeg møtte en stjerne

I en vinter så lang

Hun sang så stille

En nydelig sang

Hun viste meg varme

Ga ordene klang

Hun passer sånn på meg

Gang etter gang
(4/1-12)

Dagen kom...

Om du ser litt lenger ned, så var dette en dag jeg har gruet meg mye til. Det er en dag som for meg de siste årene har bragt med seg en klump i halsen, og et drag i magen.

Jeg har sagt til meg selv at i år ville bli annerledes, i år ville det bli en fin dag.

Det ble det.

Den overgikk all forventning!

Jeg begynte dagen med å ankomme skolen, hvor Ida og Karolina teller til tre og sier: "Gratulerer med dagen!" I kor, før de begge to gir meg klem. Når jeg kom opp i gang sto Thomas der og gratulerte, og jeg kunne ikke annet enn å smile.

Så har vi herlige Thilde da, som når jeg var ferdig med matteprøven dro meg med ned i kantina, og kjøpte sjokolade til meg. Og Christina fina som omtrent moste meg i en klem når hun kom ut etter prøven.

I fjerde time kunne jeg omtrent klappa til Christina når hun vinka til seg spansklæreren… Så, sang hele klassen bursdagssang på spansk, herlig! Og vet du hva det beste var? Alle var med og sang!

Så bestemte Thilde seg for å si i fra til Kjersti, så da måtte jeg etter mas fra Linn Amalie opp på pulten… Godt det bare er en gang i året! Men for all del, det var gøy å høre alle synge! Snu seg rundt og se alle de smilende ansiktene.

Så, da var jeg 17 da. Må innrømme at det føles ikke så annerledes fra i går, bortsett fra det at kampesteinene i magen er byttet ut med sommerfugler!

(Foto og redigering: Nora) Bildet er fra Chris sin bursdag i januar, men jeg tror det bildet er det eneste vi har hvor i alle fall noen av vennegjengen er samlet...

Men ja, dagen kom, og gikk alt for fort!

Dagen

Jeg gruer meg egentlig. Det er en dag som skal være spesiell, og flott. En dag som jeg gruer meg like mye til hvert eneste år.

Jeg kan ikke tro det er gått nesten et helt år siden sist. En hel runde rundt solen er gått siden sist jeg satt med denne klumpen i halsen, og gruet for morgendagen. I løpet av det året har det fødtes tre jenter jeg er blitt glad i. Jeg har møtt fantastiske folk, og fått mange nye venner. Året har også hatt mange nedturer, med både sammenbrudd og utmattethet.

Når jeg var liten, gledet jeg meg alltid. Det var en stor begivenhet for ei lita jente å ankomme barnehagen, for så å få en krone plassert på hodet. Hun smilte og koste seg, blåste lys på kake, og sa takk til alle som gratulerte.

Jenta ble eldre. I klasserommet var dagen markert på oppslagstavlen. Alle hadde tegnet en tegning hver, hvor datoen sto skrevet nederst. De syntes min tegning var stygg, men, de husket i alle fall dagen.

Den tiende gangen jeg hadde dagen står sterkt i minnet. Vi, det vil si klassen, spilte fotball. Jeg pleide ikke å få være med, men i dag fikk jeg lov. Jeg ble til og med valgt på et lag. Vi spilte mot klassen over, noe som var stas, når vi ledet. Plutselig løp jeg frem, og taklet 'stjernespissen' deres. Jeg fikk fra ham ballen, og traff til og med målet mellom de to hvite metallstengene. En meningsløs idrett. Du løper omkring på et avsperret område for å få tak i en ball, og det første du gjør når du får den er å sparke den langt ut i den forbudte skogen. Skoleklokka ringte, og med ett var spillet over, vi gikk samlet oppover bakken mot skolen og lo, da stjernespissen kom opp bak meg. Han tok tak i meg, snudde meg rundt, og filleristet meg så kraftig at jeg begynte å gråte.

"Ikke bry deg." Var alt de voksne sa. Klassekameratene som øyeblikket før hadde snakket med meg sto bare og så på, noen av dem lo.
Ikke bry deg.

Slik gikk årene, og folk glemte. Folk husket ikke lenger hvilken dag det var. Jeg husker jeg sendte melding til bestevenninnen min, spurte om hun ikke hadde glemt noe. Spurte hvilken dag det var i dag, ja til og med hvilken dato, men hun kom ikke på det.

I 2009 skulle klassen på måneskinnstur på denne dagen. De skulle gå på ski opp til kommunehytta, og kose seg der, og gå hjem igjen i måneskinnet. Selv kunne jeg ikke være med, det var for kaldt. I stedet var jeg så heldig at jeg fikk sitte i klasserommet å gjøre skolearbeid.

Året etter var det ingen andre enn familien som husket det. Jeg valgte selv å ikke si noe, og selv om de andre til og med var innom facebook flere ganger, var det ingen som husket. Ingen som så, ingen som smilte. I stedet ble jeg kastet inn som koreograf til en forestilling, og ble belønnet med å jobbe så mye og stresse så kraftig at jeg etter forestillingen var sengeliggende i over en uke.

Så kom året da jeg selv glemte dagen helt. Etter to sammenbrudd i løpet av to måneder gikk kroppen på autopilot, mens hodet sov. I tillegg har vi funnet ut i ettertid at jeg hadde kyssesyke. Noen i klassen husket det vel, og det ble sunget en lav og halvveis sang. Den halvparten som sang ville vel egentlig ikke synge de heller.

Så, som du sikkert forstår; dette er en dag med mye minner knyttet til seg. Jeg har selvfølgelig noen gode minner, men av en eller annen grunn er det ikke de som kommer dansende i hukommelsen min når vi nå nærmer oss den 17 av disse dagene. Jeg merker at alt som er stress føles mye verre, og det knyter seg litt i magen.

Jeg håper at denne gangen vil det brytes. Jeg håper at denne gangen skal jeg reise hjem med et smil, glad. Jeg håper at dagen skal gi meg gode minner å ta med videre, gode minner å lime inn i hukommelsesboka. Gode minner å dele med barn og barnebarn, om og når den tiden kommer.

Jeg håper, men tør ikke tro. Selv om jeg både ønsker og vil, får jeg ikke kroppen og hodet mitt til å tro. Tro at de vil huske den, uten at jeg sier noe.

Jeg vet ikke. Aller mest nå ønsker jeg bare å få dagen overstått så fort som mulig.

Så meg selv, gratulerer med 17-års dagen, kan vi hoppe til morgendagen nå?

Dance, as though no one is watching you

Det å danse, er en fantastisk følelse. Det er ubeskrivelig, det finnes knapt noe i verden som er bedre. Den dagen jeg ikke danser, er den dagen jeg er død.

Tidenes julegave

I klassen vår har vi julekalender. Den fungerer slik at alle i klassen har skrevet noe fint til hverandre som læreren har skrevet inn på kort, så får noen kort hver dag. For noen dager siden var det min tur til å få kort, og der sto det så mye fint! jeg begynte å gråte av alt det fine min herlig dans/drama klasse hadde skrevet.

" Du ser andre i klassen og er veldig omsorgsfull, smart og sterk, utrolig hyggelig, flink i alt, intelligent og ei smart jente, god, snill og søt, hjelpsom, nydelig, fantastisk, snill og kunnskapsrik, klok, forståelsesfull, skoleflink. Du ser det beste i alle, er fornuftig, smart og bestemt, flink til å danse, kjempesøt, en god venn. De er ei fantastisk jente, klassens helt, snill, rettferdig. Jeg digger deg! Du er supersøt, den gløggeste i klassen, med det største hjertet. Du er herlig, du fortjener alt godt i verden =)"

Dere, jeg er glad i dere!